Et farvel til manageryrkets siste gentleman

Sir Bobby Robson var manageren som aldri nedlot seg til å snakke dritt om motstanderen.

Han kranglet sjelden med dommerne og opptrådte med en verdighet og eleganse man sjelden ser innenfor hans yrkesgruppe der bannskap og utskjelling av både motstandere og sine egne er mer regelen enn unntaket.

Robson opplevde også stor sportslig suksess i løpet av sin mannsalder som fotballmanager og seier i cupvinnercupen, seriesølv i England, seriegull i både Nederland og Portugal samt seier i UEFA-cupen med bittelille Ipswich Town nok må regnes som de største bragdene.

Han satt også i managerstolen hos storklubber som Barcelona, PSV Eindhoven, Newcastle United FC Porto og Sporting Lisboa.

Mest kjent er han nok allikevel som landslagssjef for England gjennom mesteparten av 80-tallet der semifinale i VM 1990 ("Three Lions" beste prestasjon siden triumfen på hjemmebane i 1966) ble kronen på verket.

I dag måtte den gamle kjempen gi tapt i kampen mot kreften, 76 år gammel.

Engelsk fotball har mistet sin "Gentle Grand-Dad", og verden er blitt en hedersmann fattigere.

R.I.P Bobby!

Hun som kunne vært Queen of Pop istedenfor Madonna!

I kveld opptrer popdronningen Madonna for enorme menneske-mengder i Oslo og er uten sammen-likning verdens største kvinnelige artist på tross av at hun ikke har levert en plate av betydning siden Ray of Light og at hennes største hits ble spilt inn på 80-tallet!

Isteden for å skrive en hyllest til popikonet Madonna velger jeg å fokusere på en av de andre popdronningene fra 80-tallet (For den gang var det mange som kjempet om tronen).

Dagens blogg handler om Kim Wilde!

Kim Wilde tok England med storm i 1981 da hun slo igjennom med med New Wave-klassikeren «Kids in America».

Den vakre unge popstjernen fulgte opp med singlene Chequered Love" og "Water on Glass" og opplevde stor suksess i Europa og resten av den vestlige verden, med unntak av USA der man hadde en noe lunken holdning til Englands nye pophåp.

Dette endret seg noe i løpet av 1982 da hennes album nummer 2, "Select", oppnådde gode listeplaseringer over hele verden og singlene "Cambodia" og "View From a Bridge" ble rene landeplager, spesielt i Europa.

Årene fra 1983 til 1985 representerte et lite skritt tilbake karrieremessig for Kim ettersom albumene "Catch As Catch Can" og "Teases & Dares", samt singlene "Love Blonde", "The Second Time" og "Rage to Love" kun oppnådde gode salgstall i Storbritannia, Frankrike og Irland.

Dette gjorde at mange spådde Kim Wildes abdikasjon fra tronen til fordel for fremadstormende popprinsesser som Madonna, Sam Fox og Sabrina. Disse spådommene skulle snart bli gjort til skamme.

I 1986 kom albumet "Another Step" der Kim Wilde hadde vært med å skrive og produsere mesteparten av sangene og således selv tok grep rundt egen karriere.

Den første singelen fra plata, "Schoolgirl" var en suksess i Storbritannia, men floppet i resten av Europa og USA. Det var først da singel nummer to ble sluppet at Kim Wildes popularitet steg til uante høyder.

Dette var platas eneste coverlåt, en nyinnspilling av "The Surpremes"-låta, "You Keep Me Hangin' On" og den toppet raskt listene over hele den vestlige halvkule, inklusive USA.

Prestasjonen med å være en kvinnelig artist fra England og toppe listene i USA er ennå tydeligere når man legger til at før Kim hadde kun Petula Clark, Lulu, Sheena Easton, og Bonnie Tyler greid dette.

De to neste singlene, "Another Step (Closer to you)" og "Rocking around the Christmas Tree" (i duett med komikeren Mel Smith) var også store suksesser og i 1987 gav Kim Wilde ut sitt mestselgende album, "Close" med hitsinglene "Hey Mr.Heartache", "You Came", "Never Trust a Stranger" og "Four Letter Word".

De første årene etter verdenssuksessen i 86-87 produserte Kim Wilde flere album, men magien fra de gode årene var borte og platesalget stupte for hver nytt album.

Etterhvert la hun popkarrieren på hylla og konsentrerte seg om å skape en TV-karriere istedet.

Den dag i dag er Kim Wilde mest kjent for TV-seriene "Better Gardens" og "Garden Invaders" der hun viser fram flotte engelske hager eller kommer med tips til hvordan man kan pusse opp og forskjønne hagen sin med enkle grep.

Hun har også skrevet bøkene "Gardening With Children" og ."The First-time Gardener".

Disse har solgt svært godt og blitt oversatt til en rekke språk.

Livet veier er i sannhet merkelige: Dama som en gang gjorde Madonna rangen stridig som popens yppersteprestinne er i dag blitt en slags engelsk kryssning av Toppen Bech og Hilde Hummelvoll.

Jeg kan ikke si at jeg liker det, men det er lite annet å gjøre med det enn å spille "You Keep Me Hangin' On" på høyt volum og kjenne hvordan dette er en av de få poplåtene fra 80-tallet som låter like godt den dag i dag.

Akkurat det kan ingen ta ifra Kimmy!

Prinsen har ridd inn i solnedgangen

80-tallets suverent største artist, Michael Jackson, døde natt til 26. juni av hjertestans 50 år gammel. De siste 15 årene til mannen som ga oss monsterhitene, Billie Jean, Beat It, Black or White og I Just Cant Stop Loving You, var preget av pedofilianklager, økonomiske problemer/konkurs, ustabil psyke og en kropp i forfall pga utallige plastiske operasjoner.
Om MJ vil bli husket i all framtid som "The King of Pop" eller om hans ettermæle snarere vil gå i retning av "Waco-Jacko" er et åpent spørsmål, men hans posisjon som en trendsettende artist og låtskriver er udiskutabelt.
Helt fra sine første opptredner med søskenflokken i gruppa "The Jackson 5" viste gutten fra Indiana at han var noe helt utenom det vanlige.
Da han i 1979 gikk solo med albumet Off the Wall satte han en ny standard for popmusikk, og den dag i dag står fortsatt låter som Rock with you, Off the wall og ikke minst Dont stop till you get enough som eksempler på det ypperste av 70-talls disco.
Albumet Bad fra 1987 er enda sterkere og inneholder kanskje flere pophits enn noe annet album fra 80-tallet. Bad, The way you make me feel, Leave me alone, Liberian girl, I just cant stop loving you, Man in the Mirror, Smooth Criminal, Dirty Diana er alle sammen førsteklasses poplåter som enhver artist ville vært stolt av å ha på sin CV.
Når begge disse albumene havner i skyggen soer det det meste om hvor enestående Thriller faktisk er.
Salgstall og kvalitet har som regel liten sammenheng. Det beste eksemplet på det er at Smurfeplata med Geir Børresen fortsatt er en av Norgeshistoriens mest solgte plater, uten at særlig mange vil med hånden på hjertet vil hevde at det er en av Norgeshistoriens beste.
Når Thriller fortsatt er verdens mest solgte plate er det imidlertid ikke vanskelig å argumentere for at den også er en av tidenes beste.
Låtmaterialet er utrolig sterkt. Hitrekka med Billie Jean, Beat It og Thriller tar rotta på det aller meste og på nivået like under finner vi låter som Wanna be starting somethin, PYT, Lady of my life, Human Nature og The girl is mine.
Legger man till en tidløs innspilling og produksjon og en ung, spennende og spektakulær artist skjønner man litt av hvorfor unge Michael Jackson tok verden med storm i 1982 og løftet popmusikk til høyder ingen hadde trodd var mulig.
Han var i sannhet "The king of Pop"!
Tiden mellom Thriller fra 1982 og Bad fra 1987 var en lang susesshistore med verdensturneer, USA for Africa, duetter med størrelser som Mick Jagger og Paul McCartney (og det var de to sistnevnte som solte seg i glansen av MJ og ikke omvendt).
En del tåpelige plastiske operasjoner førte til mindre heldige avisoppslag, men allikevel hadde Motowns store sønn verden for sine føtter.
Epilogen etter 1987 og fram til i dag er, med unntak av enkelte brukbare poplåter, sørgelig lesning og forbigåes i stillhet.

Selv om det er et dårlig tidspunkt å si dette trenger spørsmålet seg allikevel fram:
Hvordan ville Jackos ettermæle vært om han hadde død på 80-tallet, da han fortsatt var ung, sprek og vakker.
Jeg tror han ville vært et ikon på linje med James Dean, Jimi Hendrix og Marilyn Monroe, og jeg har fortsatt et håp om at han vil bli husket som popprinsen som tok verden med storm på slutten av 70-tallet, og ikke en gal mann med tamme apekatter og forkjærlighet for unge gutter.
RIP, Jacko og god tur hjem til Neverland.

FA-cupfinalen 2009. En kamp mellom ytterpunktene i engelsk fotball!

Lørdag kl 16.00 møtes Chelsea FC og Everton FC i finalen i verdens eldste fotballcup på tradisjonstunge Wembley fotballstadion i London.
Begge klubbene spiller i Premier League der sesongen ble avsluttet forrige helg med 3. plass til Chelsea og 5.plass til Everton, begge klubbene har FA-cuptittelen som sin eneste mulighet til å vinne noe denne sesongen og begge klubbene har blå hjemmedrakter.
Der slutter også likhetene mellom de to.
Everton og Chelsea representerer nemlig på mange måter ytterpunktene i Premier League og sånn sett er dette en finale med mange aspekter og såkalte dueller i kampen.

Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt økonomien.
Før 2003 var Chelsea en av Englands rikeste fotballklubber med den søkkrike forretningsmannen Ken Bates som eier og styreformann. En klubb som hadde økonomi til å hente verdensstjerner som Marcel Desailly, Gianluca Vialli, Gianfranco Zola og ikke minst vår egen Flonaldo (Tore Andrè Flo) til den nyrestaurerte hjemmebanen Stamford Bridge og spill under managere som Glenn Hoddle, Ruud Gullit og Claudio Ranieri, men som allikevel var kun en av 4-5 rike engelske fotballklubber.
Siden klubbens nåværende eier den russiske milliardæren Roman Abramovitsj overtok for knappe seks år siden har imidlertid Chelsea FC hatt fotballverdenens største sjekkhefter og en stri strøm av verdensstjerner har ankommet Londons beste vestkant.

Andriy Shevchenko, George Weah, Dan Petrescu, Gustavo Poyet, Arjen Robben, Roberto di Matteo, Hernán Crespo, Juan Sebastián Verón, Celestine Babayaro, Eidur Gudjohnsen, Didier Deschamps, William Gallas, Petr Cech, Michael Essien, Ricardo Carvalho, Didier Drogba, Michael Ballack, Ricardo Quaresma, Paulo Ferreira, Deco, Salomon Kalou, Alex og Nicolas Anelka.
En navneliste ikke engang Real Madrid kan matche og i tillegg kommer engelske landslagsspillere som Joe Cole, John Terry, Ashley Cole og Frank Lampard.
Ingen tvil om at de blåkledde rubelmiliardærene har levd opp til ryktet sitt som rikest i klassen det siste tiåret.

Everton FC på sin side spiller på gamle, ærverdige, me akk så nedslitte, Goodison Park i en by der arbedsløsheten er høyere enn noe annet sted i England.
i skyggen av The Beatles og den rike naboklubben Liverpool FC har David Moyes gjennom 7 år bygd stein på stein og fått skrudd sammen et lag som har etablert seg på øvre halvdel av tabellen, noe han av sine managerkolleger ble tildelt utmerkelsen årets manager for både i 2003. 2005 og nå i 2009.
Der Chelsea har hatt sekken full av verdensstjerner har David Moyes mønstret spillere som Steven Pienaar, Joseph Yobo, Tim Cahill, Mikel Arteta, Nuno Valente, Victor Anichebe, Louis Saha og Tim Howard. Gode spillere, men du må være mer enn normalt interessert i fotball for å ha hørt om mer enn et par av dem.

I tillegg har ingen klubber i Premier League hatt flere engelskmenn i lagoppstillingene sine enn Everton. I en sesong der Liverpool FC aldri har greid å stille med mer enn to mann med britisk pass og Arsenal iblant har stillt med ren fremmedlegion har "The Toffeemen" hatt Phil Neville, Leon Osman, Tony Hibbert, James Vaughan, Leighton Baines, Joleon Lescott, Phil Jagielka, Dan Gosling og Jack Rodwell i førsteelveren.
10 engelskmann hvorav halvparten fra egen juniorstall sier sitt om hvordan det arbeides på Merseyside!

Nå skal det selvsagt innrømmes at David Moyes og hans disipler ikke akkurat står for den vakreste fotballen i Europa. Spillerfilosofien synes å være tuftet på klassiske britiske verdier som høyt tempo, stor innsats og offervilje og et godt kollektiv.
Det er mye gråstein og lite sambatakter her.

Desverre må vi nesten tilbake til Ruud Gullits dager for å finne sist Chelsea spilte "sexy fotball".
Under Mourinho, Grant, Scolari og nå Hidddink har Chelsea spilt gjerrig defensiv fotball der ansvaret for å underholde har vært dyttet over på motstanderen.
Et klassisk eksempel er semifinalene i Champions League mot FC Barcelona.
Der møttes to klubber med like mange store navn, men der bare en av klubbene var interessert i å spille fotball.
Selvsagt var det trasig at det var en elendig innsats fra den norske dommeren som sendte Barcelona til finalen, men for nøytrale fotballfans var det det beste.
Chelsea spiller, på tross av sine ressurser, en feig, baktung fotball.

For nøytrale fotballfans står altså valget mellom den klassiske, rene, engelske, back to basic fotballen til Everton, eller den multinasjonale, kontinentale, defensive, gjerrige moderne fotballen til Chelsea.

Valget bør være enkelt spør du meg!
Men så har da også jeg vært Evertonsupporter siden Bob Latchfords dager...

Uansett: I år slipper vi å være redd for røde bånd på pokalen.

De blir blå!

God FA-cupfinale!

Årets manager i England! (Men hvordan ville han klart seg som manager i en større klubb?)

For tredje gang ble Evertonmanager David Moyes tildelt den prestisjetunge tittelen årets manager i England.
Prisen henger ikke minst høyt fordi den er en utmerkelse utdelt avLigamanagernes forening (LMA). Han er således stemt fram som den fremste av de andre managerene i det engelske ligasystemet.
Også i 2003 og 2005 ble David Moyes årets manager, men hverken i 2003 eller 2005 vant Everton noen titler,
I år kan de riktignok sikre seg en etterlengtet pokal i FA-cupen, noe som i såfall vil bli den første triumfen de blå fra Merseyside tar hjem siden 1995 og kanskje kan det være utslagsgivende for at større klubber skal komme raslende med pengebunkene i håp om å sikre seg tjenestene til den tempramentfulle skotten.
Det er nemlig ikke mengdene med sølvtøy som har havnet i premieskapene på Goodison Park som har imponert ligaens managere, men heller Moyes' sterke ligaplasseringer foran klubber med helt andre økonomiske muskler.
For selv om Everton er en klubb med velfylte premieskap og en rik og lang historie er det i dag liten tvil om at klubber som Newcastle, Tottenham, Aston Villa og Manchester City er langt større både når det gjelder Økonomiske muskler, navn i spillerstallen og medieomtale.
Sammelikner man med naboen på den andre siden av Stanley Park er forskellene ennå mer åpenbare.
Liverpools Fernando Torres kostet mere penger enn halve spillerstallen David Moyes rår over.
Og allikevel har han sikret Everton en 5. plass i serien og FA-cupfinale!
Selvsagt er det imponerende.
Spørsmålet er selvsagt: Hvordan ville David Moyes gjort det som manager i en ekte storklubb som Chelsea, Inter eller Real Madrid? Ville han greid å sy sammen et lag av stjerner like elegant som han har fått en haug med gråstein til å glitre i Everton-trøya?

Svaret på det spørsmålet håper jeg ikke blir besvart på mange år ennå.
Jeg satser nemlig, i likhet med de fleste andre Everton-supportere, på at mr Moyes tar flere sesonger som manager for The Toffeemen

Hard mot de Harde! - Haakon Lie, mannen som (nesten) ikke kunne dø!

Arbeiderpartiveteranen Haakon Lie sovnet inn i dag 103 år gammel.
For norsk arbeiderbevegelse må vel dette nærmest fortone seg som om hele bakveggen har rast ut, og selv om man selvsagt ikke kan forvente at noen skal leve evig, har det tidvis vært vanskelig å forstå at Haakon Lie kunne dø.

Inntil det aller siste var han politisk aktiv og ble konsultert av både Statsminister Stoltenberg og Martin Kolberg lenge etter at han hadde fylt 100 år.
Senest i høst kom han med velbegrunnede meninger om hvilke jagerfly Norge burde satse på!

Haakon Lie var gjennom hele sitt liv og virke en omstridt mann og hans knallharde linje mot meningsmotstandere, kommunister, kapitalister og utallige andre grupperinger gjorde ham ikke nettopp til en elsket mann. Fantomets motto: "Hard mot de Harde" passer godt til beskrive den mektige partisekretæren, og det beste eksempelet er vel da han, etter den famøse striden med statsminister Gerhardsen, brølte: Jeg skal knuse deg som ei lus! til Landsfaderen.

Allikevel vil undertegnede framheve Lies engasjement for de svakeste gruppene i samfunnet.
"De som satt nederst ved bordet" for å bruke hans egne ord.
Det er gjennom det vi gjør for de aller fattigste og usleste iblant oss at vi vil bli husket hevdet Haakon.
Hvil fred, Haakon!
Du bygde dette landet!

Om kildebruk i bloggposter generelt og kilder til min blogg om Myggen spesielt!

Bjørn Magne Solvik, også kjent som Bønna, skriver at ”Bloggposter der en henviser til kilder, gjerne gode kilder, er gode bloggposter. Du kommer med en rekke påstander i denne bloggposten jeg gjerne skulle ha sett kildeanvisninger til.” i en kommentar til min blogg om et eventuelt comeback på landslaget for Erik Mykland.

Bønna er, etter min mening, fullstendig på jordet med tanke på politisk ståsted og han tilhører en ganske usympatisk rødkledd berme med forkjærlighet for et fotballag fra Merseyside (som senere skal omtales i en egen bloggpost), men jeg har allikevel stor respekt for hans kunnskaper, meninger og hans vennskap.
Solvik har dessuten drevet med blogg og sånt i flere år, mens jeg er sylfersk i dette gamet.
Jeg vil derfor etter beste evne komme med mine kilder i forbindelse med artikkelen om fotballbohemen Myggen.

1. ” skjeggete sprøytemisbrukeren”
– At Mykland har skjegg kan man se på et hvert blide som er tatt av ham siden Norge slo San Marino 10-0.
– At han var sprøytemisbruker er vel ganske grundig dokumentert gjennom hans domfellelse, og AAs uttalelse ”En gang alkoholiker, alltid alkoholiker” gjelder vel ennå sterkere for tyngre rusmidler.
2. ” En mann som ligger på fortauene i København og bryter håndbak med tilfeldig forbipasserende!”
- Denne episoden skjedde våren 2003 kun 3 dager før seriestart og ble beørig dekket av både norsk og dansk presse. Bildet av Mykland som ligger klar for håndbakbryting gikk sin seiersgang i tabloidpressen i ukesvis.
3. ” En mann som drikker seg dritings på landslagssamling og lurer Ivers med på grisefyll og klespoker i en bobil sammen den lugubre forfatteren Håvard Rem!”
- Dette og mer til kan man lese om i biografien om Erik Mykland, ført i penn av ingen ringere enn forfatteren Håvard Rem. (og når en forfatter tar aktivt del i en biografi han skriver blir det i hvert fall lugubert. Som om ikke det å bo i bobil er lugubert nok i seg selv.)
4. ”Vi snakker om en voksen mann som går rundt og skryter av at han ikke følger reglene.”
- Her er det nok å vise til overnevnte biografi av Håvard Rem.
5. ”småvokste sørlendingen” og ”Pygme”
- Myggen er faktisk mindre av vekst enn Mini Jakobsen og selv om det på mange måter er en respektabel høyde og ingen av dem er dverger, er begge solid mindre enn gjennomsnittlige tippeligaspillere.
6. ”forsvarer han knapt en plass i 11-ren til Knut Tørum”
- En litt subjektiv uttalelse, men ser man på hans karakterer og terningkast i landets aviser er ikke prestasjonene hans på banen i nærheten av ”hypen” rundt navnet hans.
Han har da også blitt tatt av banen en rekke ganger.
7. ”gammel-kommunisten fra Fredrikstad”
- Gå i et hvilket som helst leksikon eller annet oppslagsverk og du vil finne at Drillo er fra Fredrikstad og at han er/var kommunist.
8. ”Jan Åge Førtoft er en mann som snakker før han tenker” og ” Storkjeften fra Gursken”
- Her oppfordres alle til å lese møringens biografi fra 1996, og er ikke dette nok dokumentasjon anbefales mannens blogg på det varmeste.
9. ”En mann som i sin aktive karriere har røykt mere rullings enn Ingvar Ambjørnsen og som derfor hadde svakere tempo enn Henning Berg og dårligere o2-opptak enn Frank Strandli!”
- Her legger jeg meg flat og innrømmer at selv om Myggen røyker er det ufint av meg å trekke Ingvar Ambjørnsen, Henning Berg, Frank Strandli og rulletobakken ned i søla.
De fortjener selvsagt også å få sitt pass påskrevet, men det skal vi komme tilbake til i en senere bloggpost.