Lørdag kl 16.00 møtes Chelsea FC og Everton FC i finalen i verdens eldste fotballcup på tradisjonstunge Wembley fotballstadion i London.
Begge klubbene spiller i Premier League der sesongen ble avsluttet forrige helg med 3. plass til Chelsea og 5.plass til Everton, begge klubbene har FA-cuptittelen som sin eneste mulighet til å vinne noe denne sesongen og begge klubbene har blå hjemmedrakter.
Der slutter også likhetene mellom de to.
Everton og Chelsea representerer nemlig på mange måter ytterpunktene i Premier League og sånn sett er dette en finale med mange aspekter og såkalte dueller i kampen.
Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt økonomien.
Før 2003 var Chelsea en av Englands rikeste fotballklubber med den søkkrike forretningsmannen Ken Bates som eier og styreformann. En klubb som hadde økonomi til å hente verdensstjerner som Marcel Desailly, Gianluca Vialli, Gianfranco Zola og ikke minst vår egen Flonaldo (Tore Andrè Flo) til den nyrestaurerte hjemmebanen Stamford Bridge og spill under managere som Glenn Hoddle, Ruud Gullit og Claudio Ranieri, men som allikevel var kun en av 4-5 rike engelske fotballklubber.
Siden klubbens nåværende eier den russiske milliardæren Roman Abramovitsj overtok for knappe seks år siden har imidlertid Chelsea FC hatt fotballverdenens største sjekkhefter og en stri strøm av verdensstjerner har ankommet Londons beste vestkant.
Andriy Shevchenko, George Weah, Dan Petrescu, Gustavo Poyet, Arjen Robben, Roberto di Matteo, Hernán Crespo, Juan Sebastián Verón, Celestine Babayaro, Eidur Gudjohnsen, Didier Deschamps, William Gallas, Petr Cech, Michael Essien, Ricardo Carvalho, Didier Drogba, Michael Ballack, Ricardo Quaresma, Paulo Ferreira, Deco, Salomon Kalou, Alex og Nicolas Anelka.
En navneliste ikke engang Real Madrid kan matche og i tillegg kommer engelske landslagsspillere som Joe Cole, John Terry, Ashley Cole og Frank Lampard.
Ingen tvil om at de blåkledde rubelmiliardærene har levd opp til ryktet sitt som rikest i klassen det siste tiåret.
Everton FC på sin side spiller på gamle, ærverdige, me akk så nedslitte, Goodison Park i en by der arbedsløsheten er høyere enn noe annet sted i England.
i skyggen av The Beatles og den rike naboklubben Liverpool FC har David Moyes gjennom 7 år bygd stein på stein og fått skrudd sammen et lag som har etablert seg på øvre halvdel av tabellen, noe han av sine managerkolleger ble tildelt utmerkelsen årets manager for både i 2003. 2005 og nå i 2009.
Der Chelsea har hatt sekken full av verdensstjerner har David Moyes mønstret spillere som Steven Pienaar, Joseph Yobo, Tim Cahill, Mikel Arteta, Nuno Valente, Victor Anichebe, Louis Saha og Tim Howard. Gode spillere, men du må være mer enn normalt interessert i fotball for å ha hørt om mer enn et par av dem.
I tillegg har ingen klubber i Premier League hatt flere engelskmenn i lagoppstillingene sine enn Everton. I en sesong der Liverpool FC aldri har greid å stille med mer enn to mann med britisk pass og Arsenal iblant har stillt med ren fremmedlegion har "The Toffeemen" hatt Phil Neville, Leon Osman, Tony Hibbert, James Vaughan, Leighton Baines, Joleon Lescott, Phil Jagielka, Dan Gosling og Jack Rodwell i førsteelveren.
10 engelskmann hvorav halvparten fra egen juniorstall sier sitt om hvordan det arbeides på Merseyside!
Nå skal det selvsagt innrømmes at David Moyes og hans disipler ikke akkurat står for den vakreste fotballen i Europa. Spillerfilosofien synes å være tuftet på klassiske britiske verdier som høyt tempo, stor innsats og offervilje og et godt kollektiv.
Det er mye gråstein og lite sambatakter her.
Desverre må vi nesten tilbake til Ruud Gullits dager for å finne sist Chelsea spilte "sexy fotball".
Under Mourinho, Grant, Scolari og nå Hidddink har Chelsea spilt gjerrig defensiv fotball der ansvaret for å underholde har vært dyttet over på motstanderen.
Et klassisk eksempel er semifinalene i Champions League mot FC Barcelona.
Der møttes to klubber med like mange store navn, men der bare en av klubbene var interessert i å spille fotball.
Selvsagt var det trasig at det var en elendig innsats fra den norske dommeren som sendte Barcelona til finalen, men for nøytrale fotballfans var det det beste.
Chelsea spiller, på tross av sine ressurser, en feig, baktung fotball.
For nøytrale fotballfans står altså valget mellom den klassiske, rene, engelske, back to basic fotballen til Everton, eller den multinasjonale, kontinentale, defensive, gjerrige moderne fotballen til Chelsea.
Valget bør være enkelt spør du meg!
Men så har da også jeg vært Evertonsupporter siden Bob Latchfords dager...
Uansett: I år slipper vi å være redd for røde bånd på pokalen.
Begge klubbene spiller i Premier League der sesongen ble avsluttet forrige helg med 3. plass til Chelsea og 5.plass til Everton, begge klubbene har FA-cuptittelen som sin eneste mulighet til å vinne noe denne sesongen og begge klubbene har blå hjemmedrakter.
Der slutter også likhetene mellom de to.
Everton og Chelsea representerer nemlig på mange måter ytterpunktene i Premier League og sånn sett er dette en finale med mange aspekter og såkalte dueller i kampen.
Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt økonomien.
Før 2003 var Chelsea en av Englands rikeste fotballklubber med den søkkrike forretningsmannen Ken Bates som eier og styreformann. En klubb som hadde økonomi til å hente verdensstjerner som Marcel Desailly, Gianluca Vialli, Gianfranco Zola og ikke minst vår egen Flonaldo (Tore Andrè Flo) til den nyrestaurerte hjemmebanen Stamford Bridge og spill under managere som Glenn Hoddle, Ruud Gullit og Claudio Ranieri, men som allikevel var kun en av 4-5 rike engelske fotballklubber.
Siden klubbens nåværende eier den russiske milliardæren Roman Abramovitsj overtok for knappe seks år siden har imidlertid Chelsea FC hatt fotballverdenens største sjekkhefter og en stri strøm av verdensstjerner har ankommet Londons beste vestkant.
Andriy Shevchenko, George Weah, Dan Petrescu, Gustavo Poyet, Arjen Robben, Roberto di Matteo, Hernán Crespo, Juan Sebastián Verón, Celestine Babayaro, Eidur Gudjohnsen, Didier Deschamps, William Gallas, Petr Cech, Michael Essien, Ricardo Carvalho, Didier Drogba, Michael Ballack, Ricardo Quaresma, Paulo Ferreira, Deco, Salomon Kalou, Alex og Nicolas Anelka.
En navneliste ikke engang Real Madrid kan matche og i tillegg kommer engelske landslagsspillere som Joe Cole, John Terry, Ashley Cole og Frank Lampard.
Ingen tvil om at de blåkledde rubelmiliardærene har levd opp til ryktet sitt som rikest i klassen det siste tiåret.
Everton FC på sin side spiller på gamle, ærverdige, me akk så nedslitte, Goodison Park i en by der arbedsløsheten er høyere enn noe annet sted i England.
i skyggen av The Beatles og den rike naboklubben Liverpool FC har David Moyes gjennom 7 år bygd stein på stein og fått skrudd sammen et lag som har etablert seg på øvre halvdel av tabellen, noe han av sine managerkolleger ble tildelt utmerkelsen årets manager for både i 2003. 2005 og nå i 2009.
Der Chelsea har hatt sekken full av verdensstjerner har David Moyes mønstret spillere som Steven Pienaar, Joseph Yobo, Tim Cahill, Mikel Arteta, Nuno Valente, Victor Anichebe, Louis Saha og Tim Howard. Gode spillere, men du må være mer enn normalt interessert i fotball for å ha hørt om mer enn et par av dem.
I tillegg har ingen klubber i Premier League hatt flere engelskmenn i lagoppstillingene sine enn Everton. I en sesong der Liverpool FC aldri har greid å stille med mer enn to mann med britisk pass og Arsenal iblant har stillt med ren fremmedlegion har "The Toffeemen" hatt Phil Neville, Leon Osman, Tony Hibbert, James Vaughan, Leighton Baines, Joleon Lescott, Phil Jagielka, Dan Gosling og Jack Rodwell i førsteelveren.
10 engelskmann hvorav halvparten fra egen juniorstall sier sitt om hvordan det arbeides på Merseyside!
Nå skal det selvsagt innrømmes at David Moyes og hans disipler ikke akkurat står for den vakreste fotballen i Europa. Spillerfilosofien synes å være tuftet på klassiske britiske verdier som høyt tempo, stor innsats og offervilje og et godt kollektiv.
Det er mye gråstein og lite sambatakter her.
Desverre må vi nesten tilbake til Ruud Gullits dager for å finne sist Chelsea spilte "sexy fotball".
Under Mourinho, Grant, Scolari og nå Hidddink har Chelsea spilt gjerrig defensiv fotball der ansvaret for å underholde har vært dyttet over på motstanderen.
Et klassisk eksempel er semifinalene i Champions League mot FC Barcelona.
Der møttes to klubber med like mange store navn, men der bare en av klubbene var interessert i å spille fotball.
Selvsagt var det trasig at det var en elendig innsats fra den norske dommeren som sendte Barcelona til finalen, men for nøytrale fotballfans var det det beste.
Chelsea spiller, på tross av sine ressurser, en feig, baktung fotball.
For nøytrale fotballfans står altså valget mellom den klassiske, rene, engelske, back to basic fotballen til Everton, eller den multinasjonale, kontinentale, defensive, gjerrige moderne fotballen til Chelsea.
Valget bør være enkelt spør du meg!
Men så har da også jeg vært Evertonsupporter siden Bob Latchfords dager...
Uansett: I år slipper vi å være redd for røde bånd på pokalen.
De blir blå!
God FA-cupfinale!
