Hvem skal vi elske å hate nå?

Ingen enkeltperson i fotballnorge har vel vært enklere å mislike de siste 10 årene enn Martin Andresen!
Årsakene har vært mange, men her er noen av de viktigste:
Nr 1: Han har vært en god spiller (kaptein på landslaget blir du ikke sånn helt uten videre), og det er ingen vits å hate middelmådige spillere. De morer man seg mer med.
Nr 2: Han har hatt en agressiv og ufin spillestil.
Nr 3: Han har alltid vært stor i kjeften
Nr 4. Han har spilt for Vålerenga. Laget de fleste utenfor klanen har som hatlag nr 1.'
Nr 5: Han er rik!
Nr 6: Han har draget på damene (Å bli kåret til mest sexy spiller og sånn er alltid en god grunn til å komme høyt på hatlistene)
Nr 7: Han prøvde å være supertrener, supermanager, superspiller og lagkaptein på en gang.
Slike ambisiøse egoister blir sjelden populære i Jante-Norge.

Og sannsynligvis finnes det en rekke andre grunner som er minst like gode til å unne møbelarvingen med det sjarmerende smilet alt vondt, noe de fleste av oss også har gjort med god samvittighet.

Nå er det imidlertid slutt på moroa og hverken Bernt Hulsker, Magne Hoset, Daniel Berg Hestad eller Morten Berre evner å trigge i nærheten av det samme motviljen og avskyen hos meg som det Martin greide i sine glansdager.

Den eneste trøsten er at Andresen fortsetter som trener og atpåtil for et ganske usympatisk Vålerenga-lag som nå er det eneste tippeligalaget fra hovedstaden og derfor dobbelt så mislikt som før!
Det blir nok mange gode grunner til å irritere seg og banne høyt over miliardærsønnen og bridgespilleren Martin Andresen også kommende sesong...

Et farvel til manageryrkets siste gentleman

Sir Bobby Robson var manageren som aldri nedlot seg til å snakke dritt om motstanderen.

Han kranglet sjelden med dommerne og opptrådte med en verdighet og eleganse man sjelden ser innenfor hans yrkesgruppe der bannskap og utskjelling av både motstandere og sine egne er mer regelen enn unntaket.

Robson opplevde også stor sportslig suksess i løpet av sin mannsalder som fotballmanager og seier i cupvinnercupen, seriesølv i England, seriegull i både Nederland og Portugal samt seier i UEFA-cupen med bittelille Ipswich Town nok må regnes som de største bragdene.

Han satt også i managerstolen hos storklubber som Barcelona, PSV Eindhoven, Newcastle United FC Porto og Sporting Lisboa.

Mest kjent er han nok allikevel som landslagssjef for England gjennom mesteparten av 80-tallet der semifinale i VM 1990 ("Three Lions" beste prestasjon siden triumfen på hjemmebane i 1966) ble kronen på verket.

I dag måtte den gamle kjempen gi tapt i kampen mot kreften, 76 år gammel.

Engelsk fotball har mistet sin "Gentle Grand-Dad", og verden er blitt en hedersmann fattigere.

R.I.P Bobby!