Hvem skal vi elske å hate nå?

Ingen enkeltperson i fotballnorge har vel vært enklere å mislike de siste 10 årene enn Martin Andresen!
Årsakene har vært mange, men her er noen av de viktigste:
Nr 1: Han har vært en god spiller (kaptein på landslaget blir du ikke sånn helt uten videre), og det er ingen vits å hate middelmådige spillere. De morer man seg mer med.
Nr 2: Han har hatt en agressiv og ufin spillestil.
Nr 3: Han har alltid vært stor i kjeften
Nr 4. Han har spilt for Vålerenga. Laget de fleste utenfor klanen har som hatlag nr 1.'
Nr 5: Han er rik!
Nr 6: Han har draget på damene (Å bli kåret til mest sexy spiller og sånn er alltid en god grunn til å komme høyt på hatlistene)
Nr 7: Han prøvde å være supertrener, supermanager, superspiller og lagkaptein på en gang.
Slike ambisiøse egoister blir sjelden populære i Jante-Norge.

Og sannsynligvis finnes det en rekke andre grunner som er minst like gode til å unne møbelarvingen med det sjarmerende smilet alt vondt, noe de fleste av oss også har gjort med god samvittighet.

Nå er det imidlertid slutt på moroa og hverken Bernt Hulsker, Magne Hoset, Daniel Berg Hestad eller Morten Berre evner å trigge i nærheten av det samme motviljen og avskyen hos meg som det Martin greide i sine glansdager.

Den eneste trøsten er at Andresen fortsetter som trener og atpåtil for et ganske usympatisk Vålerenga-lag som nå er det eneste tippeligalaget fra hovedstaden og derfor dobbelt så mislikt som før!
Det blir nok mange gode grunner til å irritere seg og banne høyt over miliardærsønnen og bridgespilleren Martin Andresen også kommende sesong...

Tore på Sporet! Nå også med Valium!

Sist søndag hadde jeg benket meg ned foran Tv-en for å se Tore Strømøy gjenforene bortkomne foreldre og barn fra de fjerneste avkroker i vår vidunderlige verden.
Denne gangen var det en ungarsk-norsk kvinne på 30 som lette etter sin ukjente kubanske far, og Tore tok selvsagt ansvar i sin velkjente, lune og ujålete stil.
Tore på Sporet finner alltid det han leter etter og snart var Tore, kamerateamet og den bortkomne datter på tur til Cuba for en tårevåt gjenforening.
Så langt var dette klassisk pakke fra frøyværingen, men på flyplassen i Paris får vi vite at hovedpersonen i gjenforeningsdramaet lider av flyskrekk.
Heldigvis har hun med seg noe som hjelper kan Tore smilende fortelle og filmer at damen holder opp en pakke Valium. Senere får vi se at kvinnen sover tungt og neddopet på flyet.

Mitt spørsmål er om dette var nødvendig?
Trengte vi å få vite om hverken flyskrekk eller Valium?
Var det nødvendig for historien om gjenforening?
Og ville det vært like naturlig å vise det på TV om hun hadde drukket en halvflaske Vodka for å bli kvitt den verste flyskrekken og få sove godt?
Jeg regner med at Tore Strømøy og hans team har gode grunner for å ta med dette klippet i sitt TV-program og vil gjerne at de blir forklart til en treg trønder som bare fikk med seg at her viste de en dame som brukte Valium i beste sendetid uten at det egentlig var nødvendig for resten av historien som skulle fortelles....

PS: dessuten lurer jeg på hvor det er blitt av Tore Sporhund?

Gi oss noe å glede oss over da, please!

I likhet med store deler av Norges fotballinteresserte befolkning var jeg skeptisk da Egil "Drillo" Olsen var den beste erstatteren NFF klarte å hoste opp da Åge Hareide omsider kastet kortene og avsluttet sin særdels svake innsats som trener for herrelandslaget i fotball.

I likhet med store deler av Norges fotballinteresserte befolkning var jeg ekstatisk etter at Drillo i sin første kamp som landslagstrener tok hjem skalpen til Tyskland!
Riktig nok var det en ubetydelig privatlandskamp, men allikevel da!
Det var fotballmaskinen Tyskland som fikk juling av et norsk landslag som ikke hadde vunnet en kamp på over et år!

Der og da trodde jeg Drillo var Messias!
der og da trodde jeg Drillo i kraft av sin systematikk, sin tro og sine kunnskaper var istand til å få uengasjerte, uinteresserte, overbetalte norske fotballproffer til å blø for drakta igjen.
Få dem til å vise den spiriten som tok oss til to VM-sluttspill på 90-tallet!
Ettertiden viste at jeg tok feil og at Drillo er en ganske alminnelig 60-åring med gummistøvler.

Jeg skal ikke påstå at Drillo ikke er rette mann til å føre landslaget videre.
Like lite som jeg skal påstå at mannskapet han disponerer er så håpløst at vi kan se langt etter minneverdig spill fra "våre beste menn".
Men jeg forventer festspill mot Makedonia!

Nå er denne kvalifiseringen forlengst historie og det er på tide å skape et "nytt" Norge!
Dersom ikke de gamle heltene både de på banen og de på benken) evner å gi oss en festkveld mot Makedonia tar jeg det som et tegn på at NFF må kvitte seg med gammelt daudkjøtt og slippe nye koster til!

Mne intill da er det Forza Drillos for alle penga!!

Hvorfor har Pirbadet i Trondheim så elendige dusjer?

I går var jeg i Pirbadet, Trondheims stolthet og Norges flotteste badeanlegg.

Bassengene er rene og fine, stupetårnet høyt og flott (og alltid åpent), vannrusjebanene er bra og varierte og beliggenheten med utsikt mot Munkholmen er spektakulær.

Når også garderobene er rene og luftige, treningsanlegget er velutstyrt og kafèen har godt utvalg til akseptable priser ligger det meste an til en fin opplevelse for hele familien.

Allikevel lar jeg meg irritere!

Og det som trigger min misnøye er de elendige dusjene!

1. I et så påkostet anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at det er vann i alle dusjene!

Det er det ikke!

2. I et anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at i de dusjene der det er vann kommer det store nok mengder vann til at man kan få vasket av seg såpe og sjampo!
Det gjør det ikke!

3. I et anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at i de dusjene der det er vann (selv om det kommer lite) går det greit å regulere temperaturen så man ikke brenner seg eller må dusje i isvann!

Å regulere temperaturen er nesten umulig!

I sum gir dette strykkarakter og jeg skjønner ikke hvordan ansvarlige for elendigheten kan gå ut i dagens aviser og insistere på at folk må bli flinkere til å dusje før de går i bassenget!

Da må faktisk forholdene legges til rette så det finnes dusjer å dusje i!

40-årskrisa er på vei! Watch out!!

I dag er det klart for Bondegård Games 09, på gården til Maren og Trond, og undertegnede er den eneste som kan representere klanens farger på en respektabel måte ettersom broder Andreas har funnet det betimelig å bli lagt inn på St. Olavs med vann i lungene.

Til å være nærmere 40 enn 30 år er jeg i rimelig god form og vant like godt hele turneringen i fjor. Jeg reiser derfor oppover til Støren med tittelforsvarerens tunge forventninger på mine allerede slitne skuldre og kjenner at vonde tanker strømmer på.

De fleste utfordrerne er godt trente mennesker som fortsatt befinner seg på i de glade 20-årene og dermed har gode forutsetninger for å gruse en "gamlis" med musikksmak fra forrige årtusen og slitasjeskader i både muskler og ledd.

I speilet på badet ser jeg en tydelig og stadig mer framtredende kulemage.
Den vokser ikke fort, men den er der og øker stadig mer og mer.
Da er det en fattig trøst at man fortsatt er fyldig i håret og har de fleste tennene i behold...

Når den dominerende elefanten taper kampen mot yngre rivaler forlater den flokken og begynner den å streife ensom rundt på savannen og er mannevond og plager både sebra, sjiraff og gnu.
Når mannfolk merker at de yngre har passert dem og forfallet har begynt kjøper de seg motorsykkel eller sportsbil og er en fare for folk og fe.

Jeg har ingen planer om hverken Harley eller Ferrari. Jeg vil heller ikke forlate flokken, men lover å kjempe til siste sekund for å forsvare tittel, revir og stolthet!

Om jeg taper skal det i hvert fall koste litt å slå meg...

Et farvel til manageryrkets siste gentleman

Sir Bobby Robson var manageren som aldri nedlot seg til å snakke dritt om motstanderen.

Han kranglet sjelden med dommerne og opptrådte med en verdighet og eleganse man sjelden ser innenfor hans yrkesgruppe der bannskap og utskjelling av både motstandere og sine egne er mer regelen enn unntaket.

Robson opplevde også stor sportslig suksess i løpet av sin mannsalder som fotballmanager og seier i cupvinnercupen, seriesølv i England, seriegull i både Nederland og Portugal samt seier i UEFA-cupen med bittelille Ipswich Town nok må regnes som de største bragdene.

Han satt også i managerstolen hos storklubber som Barcelona, PSV Eindhoven, Newcastle United FC Porto og Sporting Lisboa.

Mest kjent er han nok allikevel som landslagssjef for England gjennom mesteparten av 80-tallet der semifinale i VM 1990 ("Three Lions" beste prestasjon siden triumfen på hjemmebane i 1966) ble kronen på verket.

I dag måtte den gamle kjempen gi tapt i kampen mot kreften, 76 år gammel.

Engelsk fotball har mistet sin "Gentle Grand-Dad", og verden er blitt en hedersmann fattigere.

R.I.P Bobby!

Hun som kunne vært Queen of Pop istedenfor Madonna!

I kveld opptrer popdronningen Madonna for enorme menneske-mengder i Oslo og er uten sammen-likning verdens største kvinnelige artist på tross av at hun ikke har levert en plate av betydning siden Ray of Light og at hennes største hits ble spilt inn på 80-tallet!

Isteden for å skrive en hyllest til popikonet Madonna velger jeg å fokusere på en av de andre popdronningene fra 80-tallet (For den gang var det mange som kjempet om tronen).

Dagens blogg handler om Kim Wilde!

Kim Wilde tok England med storm i 1981 da hun slo igjennom med med New Wave-klassikeren «Kids in America».

Den vakre unge popstjernen fulgte opp med singlene Chequered Love" og "Water on Glass" og opplevde stor suksess i Europa og resten av den vestlige verden, med unntak av USA der man hadde en noe lunken holdning til Englands nye pophåp.

Dette endret seg noe i løpet av 1982 da hennes album nummer 2, "Select", oppnådde gode listeplaseringer over hele verden og singlene "Cambodia" og "View From a Bridge" ble rene landeplager, spesielt i Europa.

Årene fra 1983 til 1985 representerte et lite skritt tilbake karrieremessig for Kim ettersom albumene "Catch As Catch Can" og "Teases & Dares", samt singlene "Love Blonde", "The Second Time" og "Rage to Love" kun oppnådde gode salgstall i Storbritannia, Frankrike og Irland.

Dette gjorde at mange spådde Kim Wildes abdikasjon fra tronen til fordel for fremadstormende popprinsesser som Madonna, Sam Fox og Sabrina. Disse spådommene skulle snart bli gjort til skamme.

I 1986 kom albumet "Another Step" der Kim Wilde hadde vært med å skrive og produsere mesteparten av sangene og således selv tok grep rundt egen karriere.

Den første singelen fra plata, "Schoolgirl" var en suksess i Storbritannia, men floppet i resten av Europa og USA. Det var først da singel nummer to ble sluppet at Kim Wildes popularitet steg til uante høyder.

Dette var platas eneste coverlåt, en nyinnspilling av "The Surpremes"-låta, "You Keep Me Hangin' On" og den toppet raskt listene over hele den vestlige halvkule, inklusive USA.

Prestasjonen med å være en kvinnelig artist fra England og toppe listene i USA er ennå tydeligere når man legger til at før Kim hadde kun Petula Clark, Lulu, Sheena Easton, og Bonnie Tyler greid dette.

De to neste singlene, "Another Step (Closer to you)" og "Rocking around the Christmas Tree" (i duett med komikeren Mel Smith) var også store suksesser og i 1987 gav Kim Wilde ut sitt mestselgende album, "Close" med hitsinglene "Hey Mr.Heartache", "You Came", "Never Trust a Stranger" og "Four Letter Word".

De første årene etter verdenssuksessen i 86-87 produserte Kim Wilde flere album, men magien fra de gode årene var borte og platesalget stupte for hver nytt album.

Etterhvert la hun popkarrieren på hylla og konsentrerte seg om å skape en TV-karriere istedet.

Den dag i dag er Kim Wilde mest kjent for TV-seriene "Better Gardens" og "Garden Invaders" der hun viser fram flotte engelske hager eller kommer med tips til hvordan man kan pusse opp og forskjønne hagen sin med enkle grep.

Hun har også skrevet bøkene "Gardening With Children" og ."The First-time Gardener".

Disse har solgt svært godt og blitt oversatt til en rekke språk.

Livet veier er i sannhet merkelige: Dama som en gang gjorde Madonna rangen stridig som popens yppersteprestinne er i dag blitt en slags engelsk kryssning av Toppen Bech og Hilde Hummelvoll.

Jeg kan ikke si at jeg liker det, men det er lite annet å gjøre med det enn å spille "You Keep Me Hangin' On" på høyt volum og kjenne hvordan dette er en av de få poplåtene fra 80-tallet som låter like godt den dag i dag.

Akkurat det kan ingen ta ifra Kimmy!