FA-cupfinalen 2009. En kamp mellom ytterpunktene i engelsk fotball!

Lørdag kl 16.00 møtes Chelsea FC og Everton FC i finalen i verdens eldste fotballcup på tradisjonstunge Wembley fotballstadion i London.
Begge klubbene spiller i Premier League der sesongen ble avsluttet forrige helg med 3. plass til Chelsea og 5.plass til Everton, begge klubbene har FA-cuptittelen som sin eneste mulighet til å vinne noe denne sesongen og begge klubbene har blå hjemmedrakter.
Der slutter også likhetene mellom de to.
Everton og Chelsea representerer nemlig på mange måter ytterpunktene i Premier League og sånn sett er dette en finale med mange aspekter og såkalte dueller i kampen.

Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt økonomien.
Før 2003 var Chelsea en av Englands rikeste fotballklubber med den søkkrike forretningsmannen Ken Bates som eier og styreformann. En klubb som hadde økonomi til å hente verdensstjerner som Marcel Desailly, Gianluca Vialli, Gianfranco Zola og ikke minst vår egen Flonaldo (Tore Andrè Flo) til den nyrestaurerte hjemmebanen Stamford Bridge og spill under managere som Glenn Hoddle, Ruud Gullit og Claudio Ranieri, men som allikevel var kun en av 4-5 rike engelske fotballklubber.
Siden klubbens nåværende eier den russiske milliardæren Roman Abramovitsj overtok for knappe seks år siden har imidlertid Chelsea FC hatt fotballverdenens største sjekkhefter og en stri strøm av verdensstjerner har ankommet Londons beste vestkant.

Andriy Shevchenko, George Weah, Dan Petrescu, Gustavo Poyet, Arjen Robben, Roberto di Matteo, Hernán Crespo, Juan Sebastián Verón, Celestine Babayaro, Eidur Gudjohnsen, Didier Deschamps, William Gallas, Petr Cech, Michael Essien, Ricardo Carvalho, Didier Drogba, Michael Ballack, Ricardo Quaresma, Paulo Ferreira, Deco, Salomon Kalou, Alex og Nicolas Anelka.
En navneliste ikke engang Real Madrid kan matche og i tillegg kommer engelske landslagsspillere som Joe Cole, John Terry, Ashley Cole og Frank Lampard.
Ingen tvil om at de blåkledde rubelmiliardærene har levd opp til ryktet sitt som rikest i klassen det siste tiåret.

Everton FC på sin side spiller på gamle, ærverdige, me akk så nedslitte, Goodison Park i en by der arbedsløsheten er høyere enn noe annet sted i England.
i skyggen av The Beatles og den rike naboklubben Liverpool FC har David Moyes gjennom 7 år bygd stein på stein og fått skrudd sammen et lag som har etablert seg på øvre halvdel av tabellen, noe han av sine managerkolleger ble tildelt utmerkelsen årets manager for både i 2003. 2005 og nå i 2009.
Der Chelsea har hatt sekken full av verdensstjerner har David Moyes mønstret spillere som Steven Pienaar, Joseph Yobo, Tim Cahill, Mikel Arteta, Nuno Valente, Victor Anichebe, Louis Saha og Tim Howard. Gode spillere, men du må være mer enn normalt interessert i fotball for å ha hørt om mer enn et par av dem.

I tillegg har ingen klubber i Premier League hatt flere engelskmenn i lagoppstillingene sine enn Everton. I en sesong der Liverpool FC aldri har greid å stille med mer enn to mann med britisk pass og Arsenal iblant har stillt med ren fremmedlegion har "The Toffeemen" hatt Phil Neville, Leon Osman, Tony Hibbert, James Vaughan, Leighton Baines, Joleon Lescott, Phil Jagielka, Dan Gosling og Jack Rodwell i førsteelveren.
10 engelskmann hvorav halvparten fra egen juniorstall sier sitt om hvordan det arbeides på Merseyside!

Nå skal det selvsagt innrømmes at David Moyes og hans disipler ikke akkurat står for den vakreste fotballen i Europa. Spillerfilosofien synes å være tuftet på klassiske britiske verdier som høyt tempo, stor innsats og offervilje og et godt kollektiv.
Det er mye gråstein og lite sambatakter her.

Desverre må vi nesten tilbake til Ruud Gullits dager for å finne sist Chelsea spilte "sexy fotball".
Under Mourinho, Grant, Scolari og nå Hidddink har Chelsea spilt gjerrig defensiv fotball der ansvaret for å underholde har vært dyttet over på motstanderen.
Et klassisk eksempel er semifinalene i Champions League mot FC Barcelona.
Der møttes to klubber med like mange store navn, men der bare en av klubbene var interessert i å spille fotball.
Selvsagt var det trasig at det var en elendig innsats fra den norske dommeren som sendte Barcelona til finalen, men for nøytrale fotballfans var det det beste.
Chelsea spiller, på tross av sine ressurser, en feig, baktung fotball.

For nøytrale fotballfans står altså valget mellom den klassiske, rene, engelske, back to basic fotballen til Everton, eller den multinasjonale, kontinentale, defensive, gjerrige moderne fotballen til Chelsea.

Valget bør være enkelt spør du meg!
Men så har da også jeg vært Evertonsupporter siden Bob Latchfords dager...

Uansett: I år slipper vi å være redd for røde bånd på pokalen.

De blir blå!

God FA-cupfinale!

Årets manager i England! (Men hvordan ville han klart seg som manager i en større klubb?)

For tredje gang ble Evertonmanager David Moyes tildelt den prestisjetunge tittelen årets manager i England.
Prisen henger ikke minst høyt fordi den er en utmerkelse utdelt avLigamanagernes forening (LMA). Han er således stemt fram som den fremste av de andre managerene i det engelske ligasystemet.
Også i 2003 og 2005 ble David Moyes årets manager, men hverken i 2003 eller 2005 vant Everton noen titler,
I år kan de riktignok sikre seg en etterlengtet pokal i FA-cupen, noe som i såfall vil bli den første triumfen de blå fra Merseyside tar hjem siden 1995 og kanskje kan det være utslagsgivende for at større klubber skal komme raslende med pengebunkene i håp om å sikre seg tjenestene til den tempramentfulle skotten.
Det er nemlig ikke mengdene med sølvtøy som har havnet i premieskapene på Goodison Park som har imponert ligaens managere, men heller Moyes' sterke ligaplasseringer foran klubber med helt andre økonomiske muskler.
For selv om Everton er en klubb med velfylte premieskap og en rik og lang historie er det i dag liten tvil om at klubber som Newcastle, Tottenham, Aston Villa og Manchester City er langt større både når det gjelder Økonomiske muskler, navn i spillerstallen og medieomtale.
Sammelikner man med naboen på den andre siden av Stanley Park er forskellene ennå mer åpenbare.
Liverpools Fernando Torres kostet mere penger enn halve spillerstallen David Moyes rår over.
Og allikevel har han sikret Everton en 5. plass i serien og FA-cupfinale!
Selvsagt er det imponerende.
Spørsmålet er selvsagt: Hvordan ville David Moyes gjort det som manager i en ekte storklubb som Chelsea, Inter eller Real Madrid? Ville han greid å sy sammen et lag av stjerner like elegant som han har fått en haug med gråstein til å glitre i Everton-trøya?

Svaret på det spørsmålet håper jeg ikke blir besvart på mange år ennå.
Jeg satser nemlig, i likhet med de fleste andre Everton-supportere, på at mr Moyes tar flere sesonger som manager for The Toffeemen

Hard mot de Harde! - Haakon Lie, mannen som (nesten) ikke kunne dø!

Arbeiderpartiveteranen Haakon Lie sovnet inn i dag 103 år gammel.
For norsk arbeiderbevegelse må vel dette nærmest fortone seg som om hele bakveggen har rast ut, og selv om man selvsagt ikke kan forvente at noen skal leve evig, har det tidvis vært vanskelig å forstå at Haakon Lie kunne dø.

Inntil det aller siste var han politisk aktiv og ble konsultert av både Statsminister Stoltenberg og Martin Kolberg lenge etter at han hadde fylt 100 år.
Senest i høst kom han med velbegrunnede meninger om hvilke jagerfly Norge burde satse på!

Haakon Lie var gjennom hele sitt liv og virke en omstridt mann og hans knallharde linje mot meningsmotstandere, kommunister, kapitalister og utallige andre grupperinger gjorde ham ikke nettopp til en elsket mann. Fantomets motto: "Hard mot de Harde" passer godt til beskrive den mektige partisekretæren, og det beste eksempelet er vel da han, etter den famøse striden med statsminister Gerhardsen, brølte: Jeg skal knuse deg som ei lus! til Landsfaderen.

Allikevel vil undertegnede framheve Lies engasjement for de svakeste gruppene i samfunnet.
"De som satt nederst ved bordet" for å bruke hans egne ord.
Det er gjennom det vi gjør for de aller fattigste og usleste iblant oss at vi vil bli husket hevdet Haakon.
Hvil fred, Haakon!
Du bygde dette landet!

Om kildebruk i bloggposter generelt og kilder til min blogg om Myggen spesielt!

Bjørn Magne Solvik, også kjent som Bønna, skriver at ”Bloggposter der en henviser til kilder, gjerne gode kilder, er gode bloggposter. Du kommer med en rekke påstander i denne bloggposten jeg gjerne skulle ha sett kildeanvisninger til.” i en kommentar til min blogg om et eventuelt comeback på landslaget for Erik Mykland.

Bønna er, etter min mening, fullstendig på jordet med tanke på politisk ståsted og han tilhører en ganske usympatisk rødkledd berme med forkjærlighet for et fotballag fra Merseyside (som senere skal omtales i en egen bloggpost), men jeg har allikevel stor respekt for hans kunnskaper, meninger og hans vennskap.
Solvik har dessuten drevet med blogg og sånt i flere år, mens jeg er sylfersk i dette gamet.
Jeg vil derfor etter beste evne komme med mine kilder i forbindelse med artikkelen om fotballbohemen Myggen.

1. ” skjeggete sprøytemisbrukeren”
– At Mykland har skjegg kan man se på et hvert blide som er tatt av ham siden Norge slo San Marino 10-0.
– At han var sprøytemisbruker er vel ganske grundig dokumentert gjennom hans domfellelse, og AAs uttalelse ”En gang alkoholiker, alltid alkoholiker” gjelder vel ennå sterkere for tyngre rusmidler.
2. ” En mann som ligger på fortauene i København og bryter håndbak med tilfeldig forbipasserende!”
- Denne episoden skjedde våren 2003 kun 3 dager før seriestart og ble beørig dekket av både norsk og dansk presse. Bildet av Mykland som ligger klar for håndbakbryting gikk sin seiersgang i tabloidpressen i ukesvis.
3. ” En mann som drikker seg dritings på landslagssamling og lurer Ivers med på grisefyll og klespoker i en bobil sammen den lugubre forfatteren Håvard Rem!”
- Dette og mer til kan man lese om i biografien om Erik Mykland, ført i penn av ingen ringere enn forfatteren Håvard Rem. (og når en forfatter tar aktivt del i en biografi han skriver blir det i hvert fall lugubert. Som om ikke det å bo i bobil er lugubert nok i seg selv.)
4. ”Vi snakker om en voksen mann som går rundt og skryter av at han ikke følger reglene.”
- Her er det nok å vise til overnevnte biografi av Håvard Rem.
5. ”småvokste sørlendingen” og ”Pygme”
- Myggen er faktisk mindre av vekst enn Mini Jakobsen og selv om det på mange måter er en respektabel høyde og ingen av dem er dverger, er begge solid mindre enn gjennomsnittlige tippeligaspillere.
6. ”forsvarer han knapt en plass i 11-ren til Knut Tørum”
- En litt subjektiv uttalelse, men ser man på hans karakterer og terningkast i landets aviser er ikke prestasjonene hans på banen i nærheten av ”hypen” rundt navnet hans.
Han har da også blitt tatt av banen en rekke ganger.
7. ”gammel-kommunisten fra Fredrikstad”
- Gå i et hvilket som helst leksikon eller annet oppslagsverk og du vil finne at Drillo er fra Fredrikstad og at han er/var kommunist.
8. ”Jan Åge Førtoft er en mann som snakker før han tenker” og ” Storkjeften fra Gursken”
- Her oppfordres alle til å lese møringens biografi fra 1996, og er ikke dette nok dokumentasjon anbefales mannens blogg på det varmeste.
9. ”En mann som i sin aktive karriere har røykt mere rullings enn Ingvar Ambjørnsen og som derfor hadde svakere tempo enn Henning Berg og dårligere o2-opptak enn Frank Strandli!”
- Her legger jeg meg flat og innrømmer at selv om Myggen røyker er det ufint av meg å trekke Ingvar Ambjørnsen, Henning Berg, Frank Strandli og rulletobakken ned i søla.
De fortjener selvsagt også å få sitt pass påskrevet, men det skal vi komme tilbake til i en senere bloggpost.

Myggen - en pygme som ikke har noe å tilføre Norge!

At Jan Åge Førtoft er en mann som snakker før han tenker, og innmellom ikke tenker i det hele tatt er en kjent sak.
Allikevel er hans siste utspill om at vår alles Drillo burde ta ut den skjeggete sprøytemisbrukeren Erik Mykland i Norges landslagstropp et historisk lavmål fra "Fjøra".

År med hasjrøyking og utagerende festing har selvsagt hjulpet alderen med å ta fra den småvokste sørlendingen mesteparten av de fotballferdighetene som i sin tid gjorde at han forsvarte en plass på landslaget på tross av bajassoppførsel og uprofesjonelle holdninger og basert på det vi har sett fra Myggen i Starttrøya inneværende sesong forsvarer han knapt en plass i 11-ren til Knut Tørum.

Storkjeften fra Gursken mener imidlertid at Mykland har så mye annet å tilføre landslaget at det burde oppveie det at han ferdighetsmessig ikke lengre strekker til.
Fjørtoft framhever at Myggen er så viktig for miljøet og kulturen i landslaget og at han tar med seg en masse gode verdier som landslaget har bruk for!!

Hallo!!!
Vi snakker om en voksen mann som går rundt og skryter av at han ikke følger reglene.
En mann som drikker seg dritings på landslagssamling og lurer Ivers med på grisefyll og klespoker i en bobil sammen den lugubre forfatteren Håvard Rem!
En mann som ligger på fortauene i København og bryter håndbak med tilfeldig forbipasserende!
En mann som i sin aktive karriere har røykt mere rullings enn Ingvar Ambjørnsen og som derfor hadde svakere tempo enn Henning Berg og dårligere o2-opptak enn Frank Strandli!

Og dette er eksempler på hva han kunne finne på i de dager hvor han kunne være rimelig trygg på å spille neste kamp. Hva kan han vel da finne på dersom han er tatt ut i troppen men vet at sjansen for å få spille er lik null?

Er det slike verdier vi ønsker oss på landslaget?
Er det et slikt miljø og en slik kultur vi vil ha?
Jeg sier NEI!!

Å ta med Myggen på landslaget ville vært et patetisk og billig publikumsfrieri som jeg håper gammel-kommunisten fra Fredrikstad holder seg for god til.

Trenger Premier League Newcastle United?

Få klubber i England har satset så hardt økonomisk siden oppstarten av Premier League som Newcastle United, og få klubber har fått mindre igjen for sin djerve satsning.
Klubbens supportere, Toon Army, som av de fleste blir regnet som Englands beste fotballpublikum har også denne sesongen opplevd 10 måneder med ryggen mot veggen på tross av solide spillerinnkjøp til en i utgangspunktet sterk spillerstall.
Michael Owen, Mark Vuiduka, Alan Smith,Damien Duff, Obafemi Martins, Kevin Nolan, Josè Enrique og Peter Løvenkrands er alle solide fotballnavn som burde være skikket til en plassering på øvre halvdel av tabellen.

Ser man på hvilke navn som har trent Tynesideklubben siden opprettelsen av Premier League består den lista av ennå mer imponerende navn.
Osvaldo Ardilles, Kevin Keegan, Kenny Dalglish, Ruud Gullit, Bobby Robson, Graeme Souness og Alan Shearer er alle personer som burde ha mer fotballfaglig tyngde enn folk flest, men alle sammen har de gått på trynet i sine forsøk på å vinne noe med fotballklubben fra Nord-England.

Listen over spillere som har helt eller delvis mislyktes på Tyneside er like lang.
Tidligere nevnte Alan Shearer og Michael Owen er her i selskap med Faustino Asprilla, Duncan Ferguson, Partick Kluivert, Scott Parker, Jonathon Woodgate, Laurent Robert, Les Ferdinand og Craig Bellamy.
Noen gjorde en bedre figur for "The Magpies" enn andre, men felles for dem alle er at de ikke greide å bringe sølvtøy hjem til St James Park.
På tross av alle millionene som har gått med på å hente store fotballnavn til Nordøst-England må man allikevel tilbake til 50-tallet for å finne sist gang Newcastle United vant noe av betydning.
I 1955 vant de sitt hitill siste skikkelige trofe. FA-cupen etter 1-0 over Arsenal i finalen.
Dette var nesten 10 år før "The Beatles" begynte å herje hitlistene og Englands statsminister het Winston Churchill. (Med andre ord, veldig lenge siden!)

Siden da er seier i Intertoto-cupen (2009) og Messeby-cupen (1969) de fattige resultatene av tiår med tung satsning fra både klubb, politikere, lokalt næringsliv og befolkning i Englands nordligste hjørne.

Allikevel kommer det gjennomsnittlig over 50 000 tilskuere på hver hjemmekamp og bortsett fra de sjåvenistiske Liverpoolsupporterne som ikke tåler å innrømme at noen kan være bedre enn dem til noe som helst, er de fleste i England enige om at ingen synger bedre enn Toon Army!

Tynesiderne synger like bra i motgang som andre synger i medgang og støtter laget sitt gjennom nok en sesong i skuffelsens tegn.
Heldigvis ser det ut til at de berger plassen.

Jeg mener at Newcastle United fortjener sin plass i Premier League og håper de vinner et eller annet til sine trofaste supportere snart.

Fordi de fortjener det!!!

Bernt Hulsker - Toppscoreren ingen liker!

Det skal en del til for at en fotballspiller skal trone øverst på hatlista til motstandernes supportere.
Å være blendende god er som regel et bra sted å begynne, men allikevel vi det ikke være nok til å trigge ekte hat.
Vi misliker dem, vi irriterer oss over dem, men vi må allikevel innrømme at de er gode.
Spillere som foretar et klubbbytte mellom to rivaliserende klubber er mer utsatt. Eksempelet Luis Figo er vel nok for de fleste. Når du bytter fra Barcelona til Real Madrid er det å få kastet grisehoder etter seg å betrakte som skånsom behandling spør du meg.

Allikevel er de mest facinerende hatobjektene de som havner der pga ufin oppførsel, stygg spillestil, syting og klaging til dommeren og generell klysefaktor.

Tippeligaens toppscorer Bernt Hulsker passer inn i alle kategoriene og vel så det.
Hulsker har aldri gjort seg bemerket som en stjernespiss. Han har aldri foretatt et kontroversielt klubbskifte og meg bekjent har han aldri skadet en motstander eller høstet inn store mengder røde kort.
Derimot ser han generelt sleip ut, er 100% møring, bruker en rekke tjuvtriks og klager til dommeren for alt og ingenting. i tillegg har han spilt for klubber som Molde og Vålerenga, noe som ikke akkurat hjelper på et allerede frynsete rykte.
Alt dette har vi levd med i mange år og sammen med karer som Magne Hoset, Martin Andresen, Peter Iljeh, Morten Berre og Vidar Riseth troner han på toppen av lista over usympatiske tippeligaspillere.
Nytt av året er at Hulsker har begynt å score mål.
Han gjorde det selvsagt også tidligere (Mannen er tross alt spiss), men nå kommer målene i strie strømmer og han er for øyeblikket toppscorer i Tippeligaen.
Det jeg undrer på er om denne statusen vil gjøre Hulsker enerådende på klysetoppen også?
Er dette tungen på vektskålen eller vil Iljeh og Riseths grisespill og Andresens særdeles usympatiske væremåte vippe klysetittelen over i deres favør?

Svaret får vi vel når poteten settes ut i Orkdal....