torsdag 17. desember 2009

Hvem skal vi elske å hate nå?

Ingen enkeltperson i fotballnorge har vel vært enklere å mislike de siste 10 årene enn Martin Andresen!
Årsakene har vært mange, men her er noen av de viktigste:
Nr 1: Han har vært en god spiller (kaptein på landslaget blir du ikke sånn helt uten videre), og det er ingen vits å hate middelmådige spillere. De morer man seg mer med.
Nr 2: Han har hatt en agressiv og ufin spillestil.
Nr 3: Han har alltid vært stor i kjeften
Nr 4. Han har spilt for Vålerenga. Laget de fleste utenfor klanen har som hatlag nr 1.'
Nr 5: Han er rik!
Nr 6: Han har draget på damene (Å bli kåret til mest sexy spiller og sånn er alltid en god grunn til å komme høyt på hatlistene)
Nr 7: Han prøvde å være supertrener, supermanager, superspiller og lagkaptein på en gang.
Slike ambisiøse egoister blir sjelden populære i Jante-Norge.

Og sannsynligvis finnes det en rekke andre grunner som er minst like gode til å unne møbelarvingen med det sjarmerende smilet alt vondt, noe de fleste av oss også har gjort med god samvittighet.

Nå er det imidlertid slutt på moroa og hverken Bernt Hulsker, Magne Hoset, Daniel Berg Hestad eller Morten Berre evner å trigge i nærheten av det samme motviljen og avskyen hos meg som det Martin greide i sine glansdager.

Den eneste trøsten er at Andresen fortsetter som trener og atpåtil for et ganske usympatisk Vålerenga-lag som nå er det eneste tippeligalaget fra hovedstaden og derfor dobbelt så mislikt som før!
Det blir nok mange gode grunner til å irritere seg og banne høyt over miliardærsønnen og bridgespilleren Martin Andresen også kommende sesong...

tirsdag 10. november 2009

Tore på Sporet! Nå også med Valium!

Sist søndag hadde jeg benket meg ned foran Tv-en for å se Tore Strømøy gjenforene bortkomne foreldre og barn fra de fjerneste avkroker i vår vidunderlige verden.
Denne gangen var det en ungarsk-norsk kvinne på 30 som lette etter sin ukjente kubanske far, og Tore tok selvsagt ansvar i sin velkjente, lune og ujålete stil.
Tore på Sporet finner alltid det han leter etter og snart var Tore, kamerateamet og den bortkomne datter på tur til Cuba for en tårevåt gjenforening.
Så langt var dette klassisk pakke fra frøyværingen, men på flyplassen i Paris får vi vite at hovedpersonen i gjenforeningsdramaet lider av flyskrekk.
Heldigvis har hun med seg noe som hjelper kan Tore smilende fortelle og filmer at damen holder opp en pakke Valium. Senere får vi se at kvinnen sover tungt og neddopet på flyet.

Mitt spørsmål er om dette var nødvendig?
Trengte vi å få vite om hverken flyskrekk eller Valium?
Var det nødvendig for historien om gjenforening?
Og ville det vært like naturlig å vise det på TV om hun hadde drukket en halvflaske Vodka for å bli kvitt den verste flyskrekken og få sove godt?
Jeg regner med at Tore Strømøy og hans team har gode grunner for å ta med dette klippet i sitt TV-program og vil gjerne at de blir forklart til en treg trønder som bare fikk med seg at her viste de en dame som brukte Valium i beste sendetid uten at det egentlig var nødvendig for resten av historien som skulle fortelles....

PS: dessuten lurer jeg på hvor det er blitt av Tore Sporhund?

onsdag 9. september 2009

Gi oss noe å glede oss over da, please!

I likhet med store deler av Norges fotballinteresserte befolkning var jeg skeptisk da Egil "Drillo" Olsen var den beste erstatteren NFF klarte å hoste opp da Åge Hareide omsider kastet kortene og avsluttet sin særdels svake innsats som trener for herrelandslaget i fotball.

I likhet med store deler av Norges fotballinteresserte befolkning var jeg ekstatisk etter at Drillo i sin første kamp som landslagstrener tok hjem skalpen til Tyskland!
Riktig nok var det en ubetydelig privatlandskamp, men allikevel da!
Det var fotballmaskinen Tyskland som fikk juling av et norsk landslag som ikke hadde vunnet en kamp på over et år!

Der og da trodde jeg Drillo var Messias!
der og da trodde jeg Drillo i kraft av sin systematikk, sin tro og sine kunnskaper var istand til å få uengasjerte, uinteresserte, overbetalte norske fotballproffer til å blø for drakta igjen.
Få dem til å vise den spiriten som tok oss til to VM-sluttspill på 90-tallet!
Ettertiden viste at jeg tok feil og at Drillo er en ganske alminnelig 60-åring med gummistøvler.

Jeg skal ikke påstå at Drillo ikke er rette mann til å føre landslaget videre.
Like lite som jeg skal påstå at mannskapet han disponerer er så håpløst at vi kan se langt etter minneverdig spill fra "våre beste menn".
Men jeg forventer festspill mot Makedonia!

Nå er denne kvalifiseringen forlengst historie og det er på tide å skape et "nytt" Norge!
Dersom ikke de gamle heltene både de på banen og de på benken) evner å gi oss en festkveld mot Makedonia tar jeg det som et tegn på at NFF må kvitte seg med gammelt daudkjøtt og slippe nye koster til!

Mne intill da er det Forza Drillos for alle penga!!

lørdag 5. september 2009

Hvorfor har Pirbadet i Trondheim så elendige dusjer?



I går var jeg i Pirbadet, Trondheims stolthet og Norges flotteste badeanlegg.
Bassengene er rene og fine, stupetårnet høyt og flott (og alltid åpent), vannrusjebanene er bra og varierte og beliggenheten med utsikt mot Munkholmen er spektakulær.

Når også garderobene er rene og luftige, treningsanlegget er velutstyrt og kafèen har godt utvalg til akseptable priser ligger det meste an til en fin opplevelse for hele familien.

Allikevel lar jeg meg irritere!

Og det som trigger min misnøye er de elendige dusjene!
1. I et så påkostet anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at det er vann i alle dusjene!
Det er det ikke!

2. I et anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at i de dusjene der det er vann kommer det store nok mengder vann til at man kan få vasket av seg såpe og sjampo!
Det gjør det ikke!

3. I et anlegg som Pirbadet burde det være en selvfølge at i de dusjene der det er vann (selv om det kommer lite) går det greit å regulere temperaturen så man ikke brenner seg eller må dusje i isvann!
Å regulere temperaturen er nesten umulig!

I sum gir dette strykkarakter og jeg skjønner ikke hvordan ansvarlige for elendigheten kan gå ut i dagens aviser og insistere på at folk må bli flinkere til å dusje før de går i bassenget!

Da må faktisk forholdene legges til rette så det finnes dusjer å dusje i!

lørdag 22. august 2009

40-årskrisa er på vei! Watch out!!

I dag er det klart for Bondegård Games 09, på gården til Maren og Trond, og undertegnede er den eneste som kan representere klanens farger på en respektabel måte ettersom broder Andreas har funnet det betimelig å bli lagt inn på St. Olavs med vann i lungene.

Til å være nærmere 40 enn 30 år er jeg i rimelig god form og vant like godt hele turneringen i fjor. Jeg reiser derfor oppover til Støren med tittelforsvarerens tunge forventninger på mine allerede slitne skuldre og kjenner at vonde tanker strømmer på.

De fleste utfordrerne er godt trente mennesker som fortsatt befinner seg på i de glade 20-årene og dermed har gode forutsetninger for å gruse en "gamlis" med musikksmak fra forrige årtusen og slitasjeskader i både muskler og ledd.

I speilet på badet ser jeg en tydelig og stadig mer framtredende kulemage.
Den vokser ikke fort, men den er der og øker stadig mer og mer.
Da er det en fattig trøst at man fortsatt er fyldig i håret og har de fleste tennene i behold...

Når den dominerende elefanten taper kampen mot yngre rivaler forlater den flokken og begynner den å streife ensom rundt på savannen og er mannevond og plager både sebra, sjiraff og gnu.
Når mannfolk merker at de yngre har passert dem og forfallet har begynt kjøper de seg motorsykkel eller sportsbil og er en fare for folk og fe.

Jeg har ingen planer om hverken Harley eller Ferrari. Jeg vil heller ikke forlate flokken, men lover å kjempe til siste sekund for å forsvare tittel, revir og stolthet!

Om jeg taper skal det i hvert fall koste litt å slå meg...

fredag 31. juli 2009

Et farvel til manageryrkets siste gentleman


Sir Bobby Robson var manageren som aldri nedlot seg til å snakke dritt om motstanderen.

Han kranglet sjelden med dommerne og opptrådte med en verdighet og eleganse man sjelden ser innenfor hans yrkesgruppe der bannskap og utskjelling av både motstandere og sine egne er mer regelen enn unntaket.

Robson opplevde også stor sportslig suksess i løpet av sin mannsalder som fotballmanager og seier i cupvinnercupen, seriesølv i England, seriegull i både Nederland og Portugal samt seier i UEFA-cupen med bittelille Ipswich Town nok må regnes som de største bragdene.

Han satt også i managerstolen hos storklubber som Barcelona, PSV Eindhoven, Newcastle United FC Porto og Sporting Lisboa.

Mest kjent er han nok allikevel som landslagssjef for England gjennom mesteparten av 80-tallet der semifinale i VM 1990 ("Three Lions" beste prestasjon siden triumfen på hjemmebane i 1966) ble kronen på verket.


I dag måtte den gamle kjempen gi tapt i kampen mot kreften, 76 år gammel.

Engelsk fotball har mistet sin "Gentle Grand-Dad", og verden er blitt en hedersmann fattigere.

R.I.P Bobby!

tirsdag 28. juli 2009

Hun som kunne vært Queen of Pop istedenfor Madonna!







I kveld opptrer popdronningen Madonna for enorme menneske-mengder i Oslo og er uten sammen-likning verdens største kvinnelige artist på tross av at hun ikke har levert en plate av betydning siden Ray of Light og at hennes største hits ble spilt inn på 80-tallet!
Isteden for å skrive en hyllest til popikonet Madonna velger jeg å fokusere på en av de andre popdronningene fra 80-tallet (For den gang var det mange som kjempet om tronen).
Dagens blogg handler om Kim Wilde!

Kim Wilde tok England med storm i 1981 da hun slo igjennom med med New Wave-klassikeren «Kids in America».
Den vakre unge popstjernen fulgte opp med singlene Chequered Love" og "Water on Glass" og opplevde stor suksess i Europa og resten av den vestlige verden, med unntak av USA der man hadde en noe lunken holdning til Englands nye pophåp.
Dette endret seg noe i løpet av 1982 da hennes album nummer 2, "Select", oppnådde gode listeplaseringer over hele verden og singlene "Cambodia" og "View From a Bridge" ble rene landeplager, spesielt i Europa.
Årene fra 1983 til 1985 representerte et lite skritt tilbake karrieremessig for Kim ettersom albumene "Catch As Catch Can" og "Teases & Dares", samt singlene "Love Blonde", "The Second Time" og "Rage to Love" kun oppnådde gode salgstall i Storbritannia, Frankrike og Irland.
Dette gjorde at mange spådde Kim Wildes abdikasjon fra tronen til fordel for fremadstormende popprinsesser som Madonna, Sam Fox og Sabrina. Disse spådommene skulle snart bli gjort til skamme.

I 1986 kom albumet "Another Step" der Kim Wilde hadde vært med å skrive og produsere mesteparten av sangene og således selv tok grep rundt egen karriere.
Den første singelen fra plata, "Schoolgirl" var en suksess i Storbritannia, men floppet i resten av Europa og USA. Det var først da singel nummer to ble sluppet at Kim Wildes popularitet steg til uante høyder.

Dette var platas eneste coverlåt, en nyinnspilling av "The Surpremes"-låta, "You Keep Me Hangin' On" og den toppet raskt listene over hele den vestlige halvkule, inklusive USA.
Prestasjonen med å være en kvinnelig artist fra England og toppe listene i USA er ennå tydeligere når man legger til at før Kim hadde kun Petula Clark, Lulu, Sheena Easton, og Bonnie Tyler greid dette.

De to neste singlene, "Another Step (Closer to you)" og "Rocking around the Christmas Tree" (i duett med komikeren Mel Smith) var også store suksesser og i 1987 gav Kim Wilde ut sitt mestselgende album, "Close" med hitsinglene "Hey Mr.Heartache", "You Came", "Never Trust a Stranger" og "Four Letter Word".

De første årene etter verdenssuksessen i 86-87 produserte Kim Wilde flere album, men magien fra de gode årene var borte og platesalget stupte for hver nytt album.
Etterhvert la hun popkarrieren på hylla og konsentrerte seg om å skape en TV-karriere istedet.
Den dag i dag er Kim Wilde mest kjent for TV-seriene "Better Gardens" og "Garden Invaders" der hun viser fram flotte engelske hager eller kommer med tips til hvordan man kan pusse opp og forskjønne hagen sin med enkle grep.
Hun har også skrevet bøkene "Gardening With Children" og ."The First-time Gardener".
Disse har solgt svært godt og blitt oversatt til en rekke språk.
Livet veier er i sannhet merkelige: Dama som en gang gjorde Madonna rangen stridig som popens yppersteprestinne er i dag blitt en slags engelsk kryssning av Toppen Bech og Hilde Hummelvoll.
Jeg kan ikke si at jeg liker det, men det er lite annet å gjøre med det enn å spille "You Keep Me Hangin' On" på høyt volum og kjenne hvordan dette er en av de få poplåtene fra 80-tallet som låter like godt den dag i dag.

Akkurat det kan ingen ta ifra Kimmy!

fredag 26. juni 2009

Prinsen har ridd inn i solnedgangen


80-tallets suverent største artist, Michael Jackson, døde natt til 26. juni av hjertestans 50 år gammel. De siste 15 årene til mannen som ga oss monsterhitene, Billie Jean, Beat It, Black or White og I Just Cant Stop Loving You, var preget av pedofilianklager, økonomiske problemer/konkurs, ustabil psyke og en kropp i forfall pga utallige plastiske operasjoner.
Om MJ vil bli husket i all framtid som "The King of Pop" eller om hans ettermæle snarere vil gå i retning av "Waco-Jacko" er et åpent spørsmål, men hans posisjon som en trendsettende artist og låtskriver er udiskutabelt.
Helt fra sine første opptredner med søskenflokken i gruppa "The Jackson 5" viste gutten fra Indiana at han var noe helt utenom det vanlige.
Da han i 1979 gikk solo med albumet Off the Wall satte han en ny standard for popmusikk, og den dag i dag står fortsatt låter som Rock with you, Off the wall og ikke minst Dont stop till you get enough som eksempler på det ypperste av 70-talls disco.
Albumet Bad fra 1987 er enda sterkere og inneholder kanskje flere pophits enn noe annet album fra 80-tallet. Bad, The way you make me feel, Leave me alone, Liberian girl, I just cant stop loving you, Man in the Mirror, Smooth Criminal, Dirty Diana er alle sammen førsteklasses poplåter som enhver artist ville vært stolt av å ha på sin CV.
Når begge disse albumene havner i skyggen soer det det meste om hvor enestående Thriller faktisk er.
Salgstall og kvalitet har som regel liten sammenheng. Det beste eksemplet på det er at Smurfeplata med Geir Børresen fortsatt er en av Norgeshistoriens mest solgte plater, uten at særlig mange vil med hånden på hjertet vil hevde at det er en av Norgeshistoriens beste.
Når Thriller fortsatt er verdens mest solgte plate er det imidlertid ikke vanskelig å argumentere for at den også er en av tidenes beste.
Låtmaterialet er utrolig sterkt. Hitrekka med Billie Jean, Beat It og Thriller tar rotta på det aller meste og på nivået like under finner vi låter som Wanna be starting somethin, PYT, Lady of my life, Human Nature og The girl is mine.
Legger man till en tidløs innspilling og produksjon og en ung, spennende og spektakulær artist skjønner man litt av hvorfor unge Michael Jackson tok verden med storm i 1982 og løftet popmusikk til høyder ingen hadde trodd var mulig.
Han var i sannhet "The king of Pop"!
Tiden mellom Thriller fra 1982 og Bad fra 1987 var en lang susesshistore med verdensturneer, USA for Africa, duetter med størrelser som Mick Jagger og Paul McCartney (og det var de to sistnevnte som solte seg i glansen av MJ og ikke omvendt).
En del tåpelige plastiske operasjoner førte til mindre heldige avisoppslag, men allikevel hadde Motowns store sønn verden for sine føtter.
Epilogen etter 1987 og fram til i dag er, med unntak av enkelte brukbare poplåter, sørgelig lesning og forbigåes i stillhet.

Selv om det er et dårlig tidspunkt å si dette trenger spørsmålet seg allikevel fram:
Hvordan ville Jackos ettermæle vært om han hadde død på 80-tallet, da han fortsatt var ung, sprek og vakker.
Jeg tror han ville vært et ikon på linje med James Dean, Jimi Hendrix og Marilyn Monroe, og jeg har fortsatt et håp om at han vil bli husket som popprinsen som tok verden med storm på slutten av 70-tallet, og ikke en gal mann med tamme apekatter og forkjærlighet for unge gutter.
RIP, Jacko og god tur hjem til Neverland.

fredag 29. mai 2009

FA-cupfinalen 2009. En kamp mellom ytterpunktene i engelsk fotball!


Lørdag kl 16.00 møtes Chelsea FC og Everton FC i finalen i verdens eldste fotballcup på tradisjonstunge Wembley fotballstadion i London.
Begge klubbene spiller i Premier League der sesongen ble avsluttet forrige helg med 3. plass til Chelsea og 5.plass til Everton, begge klubbene har FA-cuptittelen som sin eneste mulighet til å vinne noe denne sesongen og begge klubbene har blå hjemmedrakter.
Der slutter også likhetene mellom de to.
Everton og Chelsea representerer nemlig på mange måter ytterpunktene i Premier League og sånn sett er dette en finale med mange aspekter og såkalte dueller i kampen.

Den mest åpenbare forskjellen er selvsagt økonomien.
Før 2003 var Chelsea en av Englands rikeste fotballklubber med den søkkrike forretningsmannen Ken Bates som eier og styreformann. En klubb som hadde økonomi til å hente verdensstjerner som Marcel Desailly, Gianluca Vialli, Gianfranco Zola og ikke minst vår egen Flonaldo (Tore Andrè Flo) til den nyrestaurerte hjemmebanen Stamford Bridge og spill under managere som Glenn Hoddle, Ruud Gullit og Claudio Ranieri, men som allikevel var kun en av 4-5 rike engelske fotballklubber.
Siden klubbens nåværende eier den russiske milliardæren Roman Abramovitsj overtok for knappe seks år siden har imidlertid Chelsea FC hatt fotballverdenens største sjekkhefter og en stri strøm av verdensstjerner har ankommet Londons beste vestkant.

Andriy Shevchenko, George Weah, Dan Petrescu, Gustavo Poyet, Arjen Robben, Roberto di Matteo, Hernán Crespo, Juan Sebastián Verón, Celestine Babayaro, Eidur Gudjohnsen, Didier Deschamps, William Gallas, Petr Cech, Michael Essien, Ricardo Carvalho, Didier Drogba, Michael Ballack, Ricardo Quaresma, Paulo Ferreira, Deco, Salomon Kalou, Alex og Nicolas Anelka.
En navneliste ikke engang Real Madrid kan matche og i tillegg kommer engelske landslagsspillere som Joe Cole, John Terry, Ashley Cole og Frank Lampard.
Ingen tvil om at de blåkledde rubelmiliardærene har levd opp til ryktet sitt som rikest i klassen det siste tiåret.

Everton FC på sin side spiller på gamle, ærverdige, me akk så nedslitte, Goodison Park i en by der arbedsløsheten er høyere enn noe annet sted i England.
i skyggen av The Beatles og den rike naboklubben Liverpool FC har David Moyes gjennom 7 år bygd stein på stein og fått skrudd sammen et lag som har etablert seg på øvre halvdel av tabellen, noe han av sine managerkolleger ble tildelt utmerkelsen årets manager for både i 2003. 2005 og nå i 2009.
Der Chelsea har hatt sekken full av verdensstjerner har David Moyes mønstret spillere som Steven Pienaar, Joseph Yobo, Tim Cahill, Mikel Arteta, Nuno Valente, Victor Anichebe, Louis Saha og Tim Howard. Gode spillere, men du må være mer enn normalt interessert i fotball for å ha hørt om mer enn et par av dem.

I tillegg har ingen klubber i Premier League hatt flere engelskmenn i lagoppstillingene sine enn Everton. I en sesong der Liverpool FC aldri har greid å stille med mer enn to mann med britisk pass og Arsenal iblant har stillt med ren fremmedlegion har "The Toffeemen" hatt Phil Neville, Leon Osman, Tony Hibbert, James Vaughan, Leighton Baines, Joleon Lescott, Phil Jagielka, Dan Gosling og Jack Rodwell i førsteelveren.
10 engelskmann hvorav halvparten fra egen juniorstall sier sitt om hvordan det arbeides på Merseyside!

Nå skal det selvsagt innrømmes at David Moyes og hans disipler ikke akkurat står for den vakreste fotballen i Europa. Spillerfilosofien synes å være tuftet på klassiske britiske verdier som høyt tempo, stor innsats og offervilje og et godt kollektiv.
Det er mye gråstein og lite sambatakter her.

Desverre må vi nesten tilbake til Ruud Gullits dager for å finne sist Chelsea spilte "sexy fotball".
Under Mourinho, Grant, Scolari og nå Hidddink har Chelsea spilt gjerrig defensiv fotball der ansvaret for å underholde har vært dyttet over på motstanderen.
Et klassisk eksempel er semifinalene i Champions League mot FC Barcelona.
Der møttes to klubber med like mange store navn, men der bare en av klubbene var interessert i å spille fotball.
Selvsagt var det trasig at det var en elendig innsats fra den norske dommeren som sendte Barcelona til finalen, men for nøytrale fotballfans var det det beste.
Chelsea spiller, på tross av sine ressurser, en feig, baktung fotball.

For nøytrale fotballfans står altså valget mellom den klassiske, rene, engelske, back to basic fotballen til Everton, eller den multinasjonale, kontinentale, defensive, gjerrige moderne fotballen til Chelsea.

Valget bør være enkelt spør du meg!
Men så har da også jeg vært Evertonsupporter siden Bob Latchfords dager...

Uansett: I år slipper vi å være redd for røde bånd på pokalen.
De blir blå!
God FA-cupfinale!

torsdag 28. mai 2009

Årets manager i England! (Men hvordan ville han klart seg som manager i en større klubb?)

For tredje gang ble Evertonmanager David Moyes tildelt den prestisjetunge tittelen årets manager i England.
Prisen henger ikke minst høyt fordi den er en utmerkelse utdelt avLigamanagernes forening (LMA). Han er således stemt fram som den fremste av de andre managerene i det engelske ligasystemet.
Også i 2003 og 2005 ble David Moyes årets manager, men hverken i 2003 eller 2005 vant Everton noen titler,
I år kan de riktignok sikre seg en etterlengtet pokal i FA-cupen, noe som i såfall vil bli den første triumfen de blå fra Merseyside tar hjem siden 1995 og kanskje kan det være utslagsgivende for at større klubber skal komme raslende med pengebunkene i håp om å sikre seg tjenestene til den tempramentfulle skotten.
Det er nemlig ikke mengdene med sølvtøy som har havnet i premieskapene på Goodison Park som har imponert ligaens managere, men heller Moyes' sterke ligaplasseringer foran klubber med helt andre økonomiske muskler.
For selv om Everton er en klubb med velfylte premieskap og en rik og lang historie er det i dag liten tvil om at klubber som Newcastle, Tottenham, Aston Villa og Manchester City er langt større både når det gjelder Økonomiske muskler, navn i spillerstallen og medieomtale.
Sammelikner man med naboen på den andre siden av Stanley Park er forskellene ennå mer åpenbare.
Liverpools Fernando Torres kostet mere penger enn halve spillerstallen David Moyes rår over.
Og allikevel har han sikret Everton en 5. plass i serien og FA-cupfinale!
Selvsagt er det imponerende.
Spørsmålet er selvsagt: Hvordan ville David Moyes gjort det som manager i en ekte storklubb som Chelsea, Inter eller Real Madrid? Ville han greid å sy sammen et lag av stjerner like elegant som han har fått en haug med gråstein til å glitre i Everton-trøya?

Svaret på det spørsmålet håper jeg ikke blir besvart på mange år ennå.
Jeg satser nemlig, i likhet med de fleste andre Everton-supportere, på at mr Moyes tar flere sesonger som manager for The Toffeemen

mandag 25. mai 2009

Hard mot de Harde! - Haakon Lie, mannen som (nesten) ikke kunne dø!

Arbeiderpartiveteranen Haakon Lie sovnet inn i dag 103 år gammel.
For norsk arbeiderbevegelse må vel dette nærmest fortone seg som om hele bakveggen har rast ut, og selv om man selvsagt ikke kan forvente at noen skal leve evig, har det tidvis vært vanskelig å forstå at Haakon Lie kunne dø.

Inntil det aller siste var han politisk aktiv og ble konsultert av både Statsminister Stoltenberg og Martin Kolberg lenge etter at han hadde fylt 100 år.
Senest i høst kom han med velbegrunnede meninger om hvilke jagerfly Norge burde satse på!

Haakon Lie var gjennom hele sitt liv og virke en omstridt mann og hans knallharde linje mot meningsmotstandere, kommunister, kapitalister og utallige andre grupperinger gjorde ham ikke nettopp til en elsket mann. Fantomets motto: "Hard mot de Harde" passer godt til beskrive den mektige partisekretæren, og det beste eksempelet er vel da han, etter den famøse striden med statsminister Gerhardsen, brølte: Jeg skal knuse deg som ei lus! til Landsfaderen.

Allikevel vil undertegnede framheve Lies engasjement for de svakeste gruppene i samfunnet.
"De som satt nederst ved bordet" for å bruke hans egne ord.
Det er gjennom det vi gjør for de aller fattigste og usleste iblant oss at vi vil bli husket hevdet Haakon.
Hvil fred, Haakon!
Du bygde dette landet!

fredag 15. mai 2009

Om kildebruk i bloggposter generelt og kilder til min blogg om Myggen spesielt!

Bjørn Magne Solvik, også kjent som Bønna, skriver at ”Bloggposter der en henviser til kilder, gjerne gode kilder, er gode bloggposter. Du kommer med en rekke påstander i denne bloggposten jeg gjerne skulle ha sett kildeanvisninger til.” i en kommentar til min blogg om et eventuelt comeback på landslaget for Erik Mykland.

Bønna er, etter min mening, fullstendig på jordet med tanke på politisk ståsted og han tilhører en ganske usympatisk rødkledd berme med forkjærlighet for et fotballag fra Merseyside (som senere skal omtales i en egen bloggpost), men jeg har allikevel stor respekt for hans kunnskaper, meninger og hans vennskap.
Solvik har dessuten drevet med blogg og sånt i flere år, mens jeg er sylfersk i dette gamet.
Jeg vil derfor etter beste evne komme med mine kilder i forbindelse med artikkelen om fotballbohemen Myggen.

1. ” skjeggete sprøytemisbrukeren
– At Mykland har skjegg kan man se på et hvert blide som er tatt av ham siden Norge slo San Marino 10-0.
– At han var sprøytemisbruker er vel ganske grundig dokumentert gjennom hans domfellelse, og AAs uttalelse ”En gang alkoholiker, alltid alkoholiker” gjelder vel ennå sterkere for tyngre rusmidler.
2. ” En mann som ligger på fortauene i København og bryter håndbak med tilfeldig forbipasserende!”
- Denne episoden skjedde våren 2003 kun 3 dager før seriestart og ble beørig dekket av både norsk og dansk presse. Bildet av Mykland som ligger klar for håndbakbryting gikk sin seiersgang i tabloidpressen i ukesvis.
3. ” En mann som drikker seg dritings på landslagssamling og lurer Ivers med på grisefyll og klespoker i en bobil sammen den lugubre forfatteren Håvard Rem!”
- Dette og mer til kan man lese om i biografien om Erik Mykland, ført i penn av ingen ringere enn forfatteren Håvard Rem. (og når en forfatter tar aktivt del i en biografi han skriver blir det i hvert fall lugubert. Som om ikke det å bo i bobil er lugubert nok i seg selv.)
4. ”Vi snakker om en voksen mann som går rundt og skryter av at han ikke følger reglene.”
- Her er det nok å vise til overnevnte biografi av Håvard Rem.
5. ”småvokste sørlendingen” og ”Pygme”
- Myggen er faktisk mindre av vekst enn Mini Jakobsen og selv om det på mange måter er en respektabel høyde og ingen av dem er dverger, er begge solid mindre enn gjennomsnittlige tippeligaspillere.
6. ”forsvarer han knapt en plass i 11-ren til Knut Tørum”
- En litt subjektiv uttalelse, men ser man på hans karakterer og terningkast i landets aviser er ikke prestasjonene hans på banen i nærheten av ”hypen” rundt navnet hans.
Han har da også blitt tatt av banen en rekke ganger.
7. ”gammel-kommunisten fra Fredrikstad
- Gå i et hvilket som helst leksikon eller annet oppslagsverk og du vil finne at Drillo er fra Fredrikstad og at han er/var kommunist.
8. ”Jan Åge Førtoft er en mann som snakker før han tenker” og ” Storkjeften fra Gursken
- Her oppfordres alle til å lese møringens biografi fra 1996, og er ikke dette nok dokumentasjon anbefales mannens blogg på det varmeste.
9. ”En mann som i sin aktive karriere har røykt mere rullings enn Ingvar Ambjørnsen og som derfor hadde svakere tempo enn Henning Berg og dårligere o2-opptak enn Frank Strandli!
- Her legger jeg meg flat og innrømmer at selv om Myggen røyker er det ufint av meg å trekke Ingvar Ambjørnsen, Henning Berg, Frank Strandli og rulletobakken ned i søla.
De fortjener selvsagt også å få sitt pass påskrevet, men det skal vi komme tilbake til i en senere bloggpost.

torsdag 14. mai 2009

Myggen - en pygme som ikke har noe å tilføre Norge!

At Jan Åge Førtoft er en mann som snakker før han tenker, og innmellom ikke tenker i det hele tatt er en kjent sak.
Allikevel er hans siste utspill om at vår alles Drillo burde ta ut den skjeggete sprøytemisbrukeren Erik Mykland i Norges landslagstropp et historisk lavmål fra "Fjøra".

År med hasjrøyking og utagerende festing har selvsagt hjulpet alderen med å ta fra den småvokste sørlendingen mesteparten av de fotballferdighetene som i sin tid gjorde at han forsvarte en plass på landslaget på tross av bajassoppførsel og uprofesjonelle holdninger og basert på det vi har sett fra Myggen i Starttrøya inneværende sesong forsvarer han knapt en plass i 11-ren til Knut Tørum.

Storkjeften fra Gursken mener imidlertid at Mykland har så mye annet å tilføre landslaget at det burde oppveie det at han ferdighetsmessig ikke lengre strekker til.
Fjørtoft framhever at Myggen er så viktig for miljøet og kulturen i landslaget og at han tar med seg en masse gode verdier som landslaget har bruk for!!

Hallo!!!
Vi snakker om en voksen mann som går rundt og skryter av at han ikke følger reglene.
En mann som drikker seg dritings på landslagssamling og lurer Ivers med på grisefyll og klespoker i en bobil sammen den lugubre forfatteren Håvard Rem!
En mann som ligger på fortauene i København og bryter håndbak med tilfeldig forbipasserende!
En mann som i sin aktive karriere har røykt mere rullings enn Ingvar Ambjørnsen og som derfor hadde svakere tempo enn Henning Berg og dårligere o2-opptak enn Frank Strandli!

Og dette er eksempler på hva han kunne finne på i de dager hvor han kunne være rimelig trygg på å spille neste kamp. Hva kan han vel da finne på dersom han er tatt ut i troppen men vet at sjansen for å få spille er lik null?

Er det slike verdier vi ønsker oss på landslaget?
Er det et slikt miljø og en slik kultur vi vil ha?
Jeg sier NEI!!

Å ta med Myggen på landslaget ville vært et patetisk og billig publikumsfrieri som jeg håper gammel-kommunisten fra Fredrikstad holder seg for god til.

tirsdag 12. mai 2009

Trenger Premier League Newcastle United?

Få klubber i England har satset så hardt økonomisk siden oppstarten av Premier League som Newcastle United, og få klubber har fått mindre igjen for sin djerve satsning.
Klubbens supportere, Toon Army, som av de fleste blir regnet som Englands beste fotballpublikum har også denne sesongen opplevd 10 måneder med ryggen mot veggen på tross av solide spillerinnkjøp til en i utgangspunktet sterk spillerstall.
Michael Owen, Mark Vuiduka, Alan Smith,Damien Duff, Obafemi Martins, Kevin Nolan, Josè Enrique og Peter Løvenkrands er alle solide fotballnavn som burde være skikket til en plassering på øvre halvdel av tabellen.

Ser man på hvilke navn som har trent Tynesideklubben siden opprettelsen av Premier League består den lista av ennå mer imponerende navn.
Osvaldo Ardilles, Kevin Keegan, Kenny Dalglish, Ruud Gullit, Bobby Robson, Graeme Souness og Alan Shearer er alle personer som burde ha mer fotballfaglig tyngde enn folk flest, men alle sammen har de gått på trynet i sine forsøk på å vinne noe med fotballklubben fra Nord-England.

Listen over spillere som har helt eller delvis mislyktes på Tyneside er like lang.
Tidligere nevnte Alan Shearer og Michael Owen er her i selskap med Faustino Asprilla, Duncan Ferguson, Partick Kluivert, Scott Parker, Jonathon Woodgate, Laurent Robert, Les Ferdinand og Craig Bellamy.
Noen gjorde en bedre figur for "The Magpies" enn andre, men felles for dem alle er at de ikke greide å bringe sølvtøy hjem til St James Park.
På tross av alle millionene som har gått med på å hente store fotballnavn til Nordøst-England må man allikevel tilbake til 50-tallet for å finne sist gang Newcastle United vant noe av betydning.
I 1955 vant de sitt hitill siste skikkelige trofe. FA-cupen etter 1-0 over Arsenal i finalen.
Dette var nesten 10 år før "The Beatles" begynte å herje hitlistene og Englands statsminister het Winston Churchill. (Med andre ord, veldig lenge siden!)

Siden da er seier i Intertoto-cupen (2009) og Messeby-cupen (1969) de fattige resultatene av tiår med tung satsning fra både klubb, politikere, lokalt næringsliv og befolkning i Englands nordligste hjørne.

Allikevel kommer det gjennomsnittlig over 50 000 tilskuere på hver hjemmekamp og bortsett fra de sjåvenistiske Liverpoolsupporterne som ikke tåler å innrømme at noen kan være bedre enn dem til noe som helst, er de fleste i England enige om at ingen synger bedre enn Toon Army!

Tynesiderne synger like bra i motgang som andre synger i medgang og støtter laget sitt gjennom nok en sesong i skuffelsens tegn.
Heldigvis ser det ut til at de berger plassen.

Jeg mener at Newcastle United fortjener sin plass i Premier League og håper de vinner et eller annet til sine trofaste supportere snart.

Fordi de fortjener det!!!

torsdag 7. mai 2009

Bernt Hulsker - Toppscoreren ingen liker!

Det skal en del til for at en fotballspiller skal trone øverst på hatlista til motstandernes supportere.
Å være blendende god er som regel et bra sted å begynne, men allikevel vi det ikke være nok til å trigge ekte hat.
Vi misliker dem, vi irriterer oss over dem, men vi må allikevel innrømme at de er gode.
Spillere som foretar et klubbbytte mellom to rivaliserende klubber er mer utsatt. Eksempelet Luis Figo er vel nok for de fleste. Når du bytter fra Barcelona til Real Madrid er det å få kastet grisehoder etter seg å betrakte som skånsom behandling spør du meg.

Allikevel er de mest facinerende hatobjektene de som havner der pga ufin oppførsel, stygg spillestil, syting og klaging til dommeren og generell klysefaktor.

Tippeligaens toppscorer Bernt Hulsker passer inn i alle kategoriene og vel så det.
Hulsker har aldri gjort seg bemerket som en stjernespiss. Han har aldri foretatt et kontroversielt klubbskifte og meg bekjent har han aldri skadet en motstander eller høstet inn store mengder røde kort.
Derimot ser han generelt sleip ut, er 100% møring, bruker en rekke tjuvtriks og klager til dommeren for alt og ingenting. i tillegg har han spilt for klubber som Molde og Vålerenga, noe som ikke akkurat hjelper på et allerede frynsete rykte.
Alt dette har vi levd med i mange år og sammen med karer som Magne Hoset, Martin Andresen, Peter Iljeh, Morten Berre og Vidar Riseth troner han på toppen av lista over usympatiske tippeligaspillere.
Nytt av året er at Hulsker har begynt å score mål.
Han gjorde det selvsagt også tidligere (Mannen er tross alt spiss), men nå kommer målene i strie strømmer og han er for øyeblikket toppscorer i Tippeligaen.
Det jeg undrer på er om denne statusen vil gjøre Hulsker enerådende på klysetoppen også?
Er dette tungen på vektskålen eller vil Iljeh og Riseths grisespill og Andresens særdeles usympatiske væremåte vippe klysetittelen over i deres favør?

Svaret får vi vel når poteten settes ut i Orkdal....

søndag 1. februar 2009

Tale til Mutter'n på 60 årsdagen. Del 1

Tale til Mutter'n på 60 årsdagen. Del 1

Kjære fatter’n
Kjære Gry
Kjære søsken, kjære onkler og tanter,
Kjære øvrige familiemedlemmer,
Kjære venner og bekjente av mine foreldre,
Og, sist men ikke minst, kjære Mutter’n.
For det er jo på grunn av din store dag at vi alle er samlet her og i den forbindelse er det kanskje også rette tidspunktet for å ta en kjapp oppsummering av dit liv og virke balndt menneskene på jorden de siste 60 årene.

Din gjerning som søster, som venninne og arbeidskollega har jeg lite grunnlag for å si noe om.
Din gjerning som hustru og ekteviv har jeg visse meninger om, men her er fatter’n tross alt bedre kvalifisert til å uttale seg. (Om han tør er selvfølgelig en annen sak)
Men jeg skal konsentrere meg om din virksomhet som mor, noe jeg etter eget skjønn har gode forutsetninger for å vurdere.

I diskusjonen omkring Snåsamannen ble det tidlig utalt at all kunnskap er tuftet på empirisk forskning og at det som ikke er vitenskapelig basert er tro og ikke viten.

Dette har jeg tatt konsekvensen av og jeg har derfor alliert meg med etn kommisjon som sammen med meg har vurdert din håndtering av en del sentrale aspekter ved morsrollen.
For å gjøre dette materiellet lettere forståelig for almuen velger vi å visualisere det med terningkast på samme måte som i ukepressen.

Kommisjonen ble imidlertid noe amputert da Grete på et tidlig tidspunkt måtte erklæres innhabil ettersom hun med kun ørsmå unntak er en blåkopi av mutter’n både i tanker ord og gjerninger.
Maren vinglet fram og tilbake mellom ulike standpunkt, slet med å bestemme seg og når hun endelig hadde gjort det, så ombestemte hun seg igjen. Hun ble aldri ekskludert fra kommisjonen, men hennes bidrag ble selvsagt oversett.
Andreas ble diskvalifisert fra kommisjonen da vi oppdaget at han hele tiden ga kunstig høye poengverdier i håp om å kunne smiske seg til litt barnepass i helgene og gjenre en gratis middag eller to.
Så til slutt stod kommisjonen igjen med kun ett medlem.
Familiens eneste objektive og saklig-kritiske talerør: Meg selv.
Og kvalifisert det er jeg. Nesten overkvalifisert!
Det finnes faktisk ikke et eneste menneske på jorden som har hatt denne dama lengre som mor enn jeg har.
Komisjonens rapport er hemmeligstemplet og kan derfor ikke gjengis i sin helhet men 4 underpunkter vil her bli belyst:
Din evne til å skjøtte oppgaven som Matmor, Omsorgsmor, Orden-i-hjemmet-mor og Still-opp-for-sine-nærmeste-mor
Her skal enkelte få så hatten passer!

onsdag 28. januar 2009

Om penger og banker og lettlurte nordmenn....

Jeg ser i avisene at DNBnor og muligens også en del andre banker har tapt en sak i bankklagenemda og kan bli nødt til å betale erstatning til de kundene som har kjøpt urealistiske spareprodukter.
Det er jo vel og bra at lettlurte mennesker får tilbake pengene sine når de har blitt bondefanget, men det er vel også fortsatt sånn i kongeriket Norge at det ikke er forbudt å være dum?

Når du blir tilbudt et produkt med "garantert" høyere avkastning enn allminnlig sparekonto, og "ingen risiko", bør det vel ringe noen varsellamper?
Og når banken vil at du skal låne penger hos dem for deretter å sette dem inn i deres spareprodukter bør da vel de fleste skjønne at dette lukter ille?

Hvis dette var garanterte overskudd ville jo selvsagt banken investert pengene selv og ikke lånt dem ut til deg for at du skulle bli rik uten risiko!

Alt for mange nordmenn tror desverre at banken er en god venn om vil dem det aller beste.
Sannheten er jo at banken kun er ute etter en ting: Pengene dine!

Så når banken tilbyr deg et produkt er det ikke for at du skal tjene eller spare penger, men for at de vil ha kloa i pengene dine. Likeledes er det når banken tilbyr deg et produkt som er for godt til å være sant (som det overnevnte produktet). Da er produktet faktisk ikke sant!

Men tilbake til det vesentlige: Dersom disse enkle sjelene som har kjøpt kompliserte spareprodukter i den tro at banken vil dem vel skal få erstattet sine tap, hvem skal da betale regninga?
Jo, det skal vi andre. Straks bankene vet hvor myede må ut med i erstatning vil regningen bli dyttet over på oss som har sparepenger i banken, lønnskonto eller lån.
Vi vil oppleve litt høyere lånerente, lavere innskuddsrente og økte avgifter slik at banken får dekket tapet sitt.

Det er da jeg begynner å undres om det er rett!
Er det rett at vi som luktet ugler i mosen og ikke ble med på fantaspakkene til bankene skal dekke tapet til tullingene som svelget både agn, krok, søkke og snøre?
Jeg sier nei!

mandag 26. januar 2009

Petters blogg

Vet ikke helt om jeg har forstått dette med blogging, men ettersom flere av mine nærmeste (både i familie og vennekrets) har anbefalt meg å opprette en blogg for å kunne øse ut eder og galle på nettet, istedenfor under storfamiliens søndagsmiddag, velger jeg å gjøre et forsøk.

Dagens tema er noe så trivielt som blåposer.
Disse ukledelige, lyseblå plastposene som vi må ta på oss på diverse legesentre, biblioteker og andre offentlig instiusjoner der en hardt presset kommuneøkonomi har gjort at utgiftene til renhold er kuttet til et absolutt minimum og man må ty til slike tiltak for å kunne forsvare mangelen på gulvvask.
Jeg har ennå tilgode å se blåposer i bruk der hvor fintfolk som ordfører, rådmann og andre kommunetopper ferdes.
På gølvet derimot er de flittig i bruk og særlig på d arenaer som særlig frekventeres av gamle, syke, trygdede, uføre og barn og unge.

Disse samfunnets minste og svakeste skal altså i tillegg til alle sine andre plager også være nødt til å loffe rundt med idiotisk plast rundt føttene!
Er det noen mening i dette da?
Og ikke minst. Er det bra for miljøet at vi dropper vaskinga og istedet pøser ut hundretusenvis av nye plastprodukter?
Spesielt det siste skulle jeg ønske det gikk an å få et svar på fra klokere og mer beleste hoder enn mitt eget...

Men i fall det er så miljøvenlig og bra med blåposer, og man i tillegg sparer penger på vaskinga er det jo merkelig at ingen private bedrifter velger denne løsningen.
Jeg har ennå ikke sett en privat bedrift som praktiserer blåpose-politikk.
De to opplagte årsakene er, som tidligere nevnt, at man ser teit ut med dem, og at det er litt slitsomt å bøye seg for å ta dem av og på.

Personlig mener jeg at bedrifter som i disse tider trenger krisepakker fra staten for å ikke bukke under, samtidig burde forpliktes til å starte med blåposer.
Det ville gjøre meg svært godt, både fysisk og psykisk, å se meglere, direktører, bilselgere, konsulenter, finansrådgivere og disponenter med poser på beina.

Og til sist: Når det nå engang er satt fram blåposer til foreldrene som skal hente og levere unger på SFO på Saksvik Skole så tar jeg selvsagt på meg disse når ungene mine skal hentes eller leveres.
Jeg ser litt teitere ute enn vanlig med dem, og det er slitsomt til en gammel rygg å bøye seg to ekstra ganger hver morgen for å ta dem av og på, men jeg gjør det både fordi jeg vet hvor skittent det blir om alle går inn med sko på, delvis for å vise respekt for de som jobber der.
Jeg tilhører desverre mindretallet...

De fleste foreldre labber inn med sko på (Mannfolka er selvsagt de værste) og gi fullstendig faen i både de ansatte og ungene og kommenterer du at de har glemt posene blir de kjempefornærmet!?
Viktige folk trenger kanskje ikke å ta hensyn til unger eller de som har som jobb å passe unger?